Vi var på McKinsey seminar. De lovpriste Enron, og deres evne til å tjene syke mengder penger. Som den kjedelige økonomen jeg er, måtte jeg rekke opp hånden å spørre om de virkelig mente at det skulle være mulig å hente inn superprofitt særlig lenge (det hadde jo Enron gjort i lang tid). Og joda, det trodde de, for Enron så noen muligheter andre ikke så eller turte ta. Det kunne flere gjøre, bare de hadde baller, mente de blådresskledde jyplingene.

6 måneder senere smalt det. Der var det ikke mye superprofitt. Snarere et megalomant tapssluk.

McKinsey bruker vi forøvrig fortsatt

Folk som strør sand i maskineriet er det jo ingen som liker. Og den typen har jeg observert både her og i Brasil, som har vidt forskjellig lederstil. Det slarves generelt mye på mange arbeidsplasser også.

Yssen sier vel også mer eller mindre rett ut at hun gikk til VG fordi hun ikke fikk betalt et år på forsvarets høyskole. Hadde hun fått dette, ville hun holdt kjeft. Verden har sett varslere med edlere motiver enn dette.

Det jeg kritiserer er folk som bevisst strør grus i maskineriet for å svekke sjefen, mens de etterpå står der med sine skinnhellige smil. Det blir nesten som når man ser to røvere på film, og den ene angir den andre, fordi det tjener hans interesser.

Enron kjenner jeg ikke mye til, og ei heller hvilken rolle varslere eventuelt spilte. Umiddelbart er inntrykket at ingen varslet før løpet uansett var kjørt.

Tror du forresten Enron var preget av en ledelse som lyttet?

Av alle store ledere opp gjennomhistorien, er det få som ikke har ønsket å få feedback fra gressrota. Dette gjelder uansett om systemet er hierarkisk eller ikke. Fredrik den store var kjent for å vandre blant soldatene, og det samme gjorde mange andre store hærførere. Og likevel er det neppe noen som betviler at de verken hadde sansen for å bli motarbeidet av egne styrker eller tolererte illojalitet.

Poenget: En sjefs lyttende ledestil har ikke betinget av en flat organisasjonsstruktur – og ei heller ikke av å trekke de ansatte inn i beslutningsprosessen. Sjefens myndighet, makt og vilje til å bruke makt henger ikke sammen med hans evne til å lytte.

Et annet poeng som Monsen trekker frem, er at det er noen som har makt uansett. Noen treffer beslutningene uansett. Dette kan skje via gruppepress, det kan skje via interessegrupper etc. Det er ikke sagt at en beslutning som treffes av andre enn sjefen verken er mer demokratisk, mindre despotisk eller mer medmenneskelig.

Jeg er f.eks. dypt uenig i at Valla ga Yssen beskjed å om sørge for at det ble gjort endringer i FAFOs forskningsrapporter. Men i Vallas sko ville jeg IKKE tolerert at en underordnet nektet å utføre ordre. Folk som motarbeider sjefen er ikke noen verdi – de er en pest og en plage.