Morsomt at du skrev, for dette er virkelig en av de artigere trådene jeg har hatt i denne bloggen!

Å snakke kav er å snakke bred bergensdialekt. Man kan si om noen at h*n snakker kav bergensk.

Jeg er enig i at det er og skal være et skille mellom muntlig og skriftlig. Det handler om at skriftspråket bør være felles, slik at det lett kan leses av alle. Selv jeg som snakker noe så nært standard bokmål, blir veldig vanskelig å lese om jeg skriver lydrett. Og det var vanskelig å skrive også.

Som litterært virkemiddel er det noe annet – det lager personlighet til karakterene. Prøysen er et godt eksempel på det.

Det du har gjort i denne postingen er vel ikke langt unna å skrive bokmål lydrett etter standard uttale. Men man kan også tenke seg dialekter skrevet med mer eller mindre standard uttaleregler, ihvertfall de dialektene som ikke ligger så altfor langt unna nynorsk eller bokmål.

I utgangspunktet synes jeg det er en merkelig idé å skrive slik man snakker. Jeg oppfatter snakking og skriving/lesing som to helt separate ting. Men dialekt kan være et vellykket litterært virkemiddel. Jeg har f.eks. ingen problemer med å lese Prøysen, og tviler på at “stubbene” hans ville ha fungert på bokmål.

Min egen dialekt (indre Helgeland) greier jeg nesten ikke lese i det hele tatt.