I bloggen min skriver jeg om det som faller meg inn der og da. Derfor har den ingen rød trÃ¥d eller samlende tema, med den konsekvens at kategorien Diverse ganske stor. Bloggen min inneholder meninger, anekdoter fra dagliglivet, konspirasjoner, anvendt finans, filosofering, dikt jeg har skrevet og mye mer. Den dagen det bare er tørt […]
I dagens VG står det at Bjørn Rune Gjelsten hjelper Dagfinn Enerly med behandling. Enerly var jo som mange sikkert husker bare sånn måtelig imponert over tilbudet på Sunaas når det gjaldt rehabilitering.
Og det er kjempeflott at Gjelsten vil hjelpe Enerly, som jo fikk livet fullstendig snutt på hodet da ulykken skjedde på fotballbanen. Han brakk som kjent nakken og ble lam.
Og for min del håper jeg at ingen kommer på banen og synes Dagfinn Enerly skal fordelsbeskattes for den hjelpen. Det ville han jo ha blitt om Gjelsten hadde vært arbeidsgiveren hans. Og om man aksepterer at det er rimelig å beskatte behandling betalt av arbeidsgiver, så er ikke dette så annerledes. Gjelsten hjelper Enerly, han hjelper ikke alle. Dette er behandling Enerly sikkert ikke hadde hatt råd til selv. Det er kjempeflott at han får hjelp av Gjelsten.
Men det er vel ingen publikumsvinner, selv for en rød-grønn regjering med millimeter-likhet som mål, å fordelsbeskatte en mann i rullestol som får hjelp og muligheter han ellers ikke ville fått. Får vi håpe.
Akkurat som det ikke burde være et mål å beskatte folk som får lignende hjelp betalt av arbeidsgiver. Men det er det altså. Hvor mye jeg enn diskuterer det, så får jeg ikke til å endre synspunkt på det: Det er DUMT å beskatte samfunnsøkonomisk gode løsninger fordi man ønsker millimeter-likhet. Dumt for de det gjelder, dumt for arbeidsgivere som vil ha folk tilbake i arbeide og dumt for samfunnet som må betale sykepenger i stedet.
Nok en kjedelig kommentar fra meg her, men sånn er det bare: Jeg er rett og slett helt enig.
Goodwill sa det.
Godt, da er vi tre :o)
Jeg er litt ambivalent… ikke fordi jeg ikke synes at Enerly fortjener hjelp. Det gjør han og det er fint at noen har rÃ¥d til Ã¥ hjelpe ham. Jeg synes ikke det skal beskattes – sÃ¥ sÃ¥ langt er vi enige.
Det som gjør meg litt ambivalent er at man absolutt ikke har noen likebehandling av pasienter i Norge nÃ¥r det gjelder blant annet idrettsskader. Man har en prioritert pasientgruppe – blant annet dem som representerer Norge i sportslige grener og trenger kroppen sin i profesjonelt øyemed. SÃ¥ har man dem som ikke er prioriterte og ved lange køer rett og slett nedprioriterte eller bortprioriterte. Av de som er nedprioritert eller bortprioritert i det offentlige kan man – hvis man har penger eller fÃ¥r tilgang til det – benytte private løsninger. Da stÃ¥r man igjen med nedprioriterte og bortprioriterte som ikke har tilgang til slike ressurser og som dermed ikke fÃ¥r den operasjonen man trengte i verste fall, i beste fall lever som invalid i Ã¥resvis mens man venter i kø.
Dette er selvsagt ingen argument for at andre heller ikke skal fÃ¥ hjelp – pÃ¥ ingen mÃ¥te. Jeg bare husker at det smakte svært vondt Ã¥ fÃ¥ brevet hvor det stod svart pÃ¥ hvitt: “Du er ikke regnet blant prioriterte pasientgrupper og vi kan derfor ikke garantere at du fÃ¥r tilbud om adekvat behandling”. Jeg er likevel heldig, jeg fungerer jo i dagliglivet uten operasjon, andre er ikke sÃ¥ heldig.
Det er jeg slett ikke uenig med deg i, Tiqui. Og det er nok slik at det er mange som er i Enerlys situasjon som ikke får hjelp, men ender på sykehjem eller aldershjem. Ikke ofte etter idrettsskader, det er vel ekstremt, men trafikkskadde, for eksempel.
De formulerte seg virkelig slik i brevet? Det virker som en ganske så kjøøøølig formulering.
Jepp, formuleringen var slik. Ganske effektivt for Ã¥ hindre at jeg ringer og maser iallfall 😉
Mja… kanskje du burde gjøre det?
Jeg trenger det ikke nÃ¥, jeg har klart Ã¥ trene meg opp igjen uten operasjon, men det visste jeg jo ikke pÃ¥ forhÃ¥nd 😉
Nei, det gjorde du jo ikke… og da mÃ¥ du ha følt deg rimelig lÃ¥st.
Livet er urettferdig- Jo før en aksepterer det, jo snarere kan en nyte livet bedre. Selv har jeg vanskelig for å akseptere det, selv om jeg vet det er slik.
Det er vanskelig å akseptere, men det er som det er. Slutt å være den du var, og bli til den du er, sier Paulo Coelho. En må forholde seg til realitetene, uansett. Selv om det er lov å håpe på mirakler, kan de ikke styre livet.