Om Hjørnet

I bloggen min skriver jeg om det som faller meg inn der og da. Derfor har den ingen rød tråd eller samlende tema, med den konsekvens at kategorien Diverse ganske stor. Bloggen min inneholder meninger, anekdoter fra dagliglivet, konspirasjoner, anvendt finans, filosofering, dikt jeg har skrevet og mye mer. Den dagen det bare er tørt […]

Print Friendly, PDF & Email

Les videre »

Kontakt

Navn (nødvendig):

E-mail (nødvendig):

Emne:

Melding:

Skriv bokstavene i bildet under:

captcha

Print Friendly, PDF & Email
Del denne posten:

Abonnér

Legg igjen e-mail, så får du mail når jeg publiserer nytt innhold.

Ta kontakt i sosiale medier

Du finner meg her:

Mye lest siste 30 dager

Sorry. No data so far.

Søk, og du skal finne (håper jeg)

The Queen

16.12.06 i Film

I går var jeg på kino og så filmen The Queen. Den handler om Dronning Elizabeth og det som skjedde da Prinsesse Diana døde i 1997.

Det er et ganske dristig prosjekt å lage en film om så nære hendelser og om en kvinne og en familie som er så til de grader privat og opphøyet som den britiske kongefamilien. Hovedpersonen selv, spilt glitrende godt av Helen Mirren, har ikke latt seg intervjue til filmen, vil jeg tro. Filmen er basert på intervjuer med innsidere og observatører.

Den viser en familie og en monark med totalt fravær av kontakt med folket, og samtidig en nyvalgt statsminister, Tony Blair (spilt av Michael Sheen) som har ekstremt god kontakt med folket, og umiddelbart forstår at dette kommer til å bli stort. Og mens Dronningen og hennes familie lukker seg inne på Balmoral i Skottland, taler Blair til folket og skaper begrepet «Folkets prinsesse» om Diana. Og det sitter rett i hjertet til hele folket, uten at Dronningen og hennes nærmeste forstår det, i det hele tatt.

Som de fleste sikkert husker, endte det med en slags massepsykose i det britiske folk, ja ikke bare der, men ellers i verden også. Mens kongefamilien holdt seg unna offentligheten, økte kravene til at de skulle vise seg, og vise at de også var i sorg. Men i sin innelukkede og fjerne verden var Dronningen ikke villig til å gjøre det. Briter sørger i verdighet og ro, var mantraet. Holdningene viste essensen av «Stiff upper lip», og Dronningen mente det var en væremåte som verden beundrer briter for. At man tar seg sammen og gjør sin plikt med urørlig ansikt, uansett hva som skjer.

Men til slutt ble presset for stort. Dronningen måtte flagge på halv stang over Buckingham Palace (det hadde man da aldri gjort!), hun måtte reise til London, og hun måtte gå gjennom et blomster-, bilde- og plakathav for å vise at hun brydde seg. Dessuten måtte hun holde en tv-tale. Alt dette etter råd fra Blair som virkelig skjønte hva som var nødvendig, hva folket måtte få, for å ikke eksplodere. Og mot hennes egen og familiens ønske, med unntak av Prins Charles.

Da Blair sa at hun hadde gjort all dette med ydmykhet, repliserte hun at hun hadde gjort det i ydmykelse. Og det var nok slik det kjentes, for et menneske som er oppdratt til å tåle alt uten at noen følelser vises, og uten at det formelle rundt livet noen gang kan fravikes. Det formelle er essensen av monarkiet.

Helen Mirren spiller denne tilknappede dronningen utrolig godt. Selv uten at hun rører mange musklene i ansiktet, skjønner vi likevel at det nok er et hav av følelser under den tilknappede fasaden. Og bildet av mennesker totalt uten kontakt med virkeligheten er det som fester seg fra filmen. Det er vel godt at denne filmen ikke er amerikansk, da kunne det fort blitt klissete melodrama av det hele. Men det ble det ikke.

Et spørsmål jeg sitter igjen med etter å ha sett filmen er hvorfor de ble slik en massepsykose da Diana døde. Mennesker, som bare hadde sett Diana på bilder og fjernsyn, gråt, la ned blomster og var ekstremt indignerte fordi Dronningen ikke gikk ut av den rollen de var vant til å se henne i, og ble et menneske. Og dette har vi jo sett i andre sammenhenger også, når kjente mennesker dør. Da Kong Olav døde i 1991 for eksempel. Folk sørger, og de sørger sterkt. Er det kanskje fordi det er en mulighet til å ta på en sorg vi ellers ikke tør å ta på? En mulighet til å kjenne på følelser det ikke er rom for i vårt vanlige liv? Men som det er aksept for i slike sammenhenger som Prinsesse Dianas død?

Jeg tror det er sorg ved proxy. Altså, det vi ikke kan ta inn over oss eller bearbeide ellers, får sitt utløp når et kjent fjes går bort. Og det er ikke negativt, det gjør godt å gråte og vi må ta sorg inn over oss. Men i London i 1997 antok det ekstremt store proporsjoner. Hadde ikke Dronningen vist seg, hadde det ikke blitt en stor begravelse, var Blair redd det skulle bli opptøyer. Og det sier noe om at kanskje er symbolfigurene viktigere enn vi tror. De samlende symbolene vi trenger når det er krise.

Jeg synes monarki er en tøvete styreform. Arvelig monarki er meningsløst i et moderne samfunn. Men likevel satt jeg der, klistret foran fjernsynet da Diana ble begravet. Som omtrent hele resten av verden. Jeg var en del av massepsykosen jeg også, der ute i periferien. Og ble nesten rørt til tårer da Elton John spilte «Candle in the wind».

Diana var blitt en myte selv i levende live. Og hennes tilknappede, formelle og fjerne eks-svigermor hadde ikke forstått det. Hun måtte tvinges til å forstå det. Tvinges til å forstå at hun måtte spille med myten, og ikke imot.

YouTube sitt forhåndsvisningsbilde
Print Friendly, PDF & Email
Del denne posten:

Tagget med:

44 kommentarer

Trackback URL | Kommentar-feed

Sider som lenker til dette innlegget

  1. sonitus.org » Blog Archive » The Queen | 16.12.06
  1. —> erik ® sier:

    Du er da veldig flink til å fange essensen i en sak, og formidle det i et avkledt, formsikkert språk. Jeg gjenkjenner fascinasjonen ved dramaet som skjedde, på så mange plan. Noen av dem kalte på det ironiske geipet. Du spikrer det presist.

    Men så mister du meg. Da Elton John skulle synge, da ble det for mye. Jeg slo av TVen og gikk en tur i kiosken, husker jeg. Slo på igjen da jeg returnerte. 🙂

  2. Iskwew sier:

    Takk, Erik – men mistet jeg deg? Jeg synes det var rørende da han spilte og sang den i kirken.

    Det er fascinerende når folk føler slik ekte sorg for mennesker de ikke kjenner, aldri har møtt, og egentlig ikke vet hvem er, utover hva de har sett på tv og i tabloidene.

  3. —> erik ® sier:

    «Ekte» (sorg) var en problematisk term i den sammenhengen du skisserer. 🙂

    Puuh! Jeg har vært på polet. Da jeg hadde betalt, stengte de og hengte opp «Utsolgt»-skiltet.

  4. Iskwew sier:

    Nja, jeg tror folk følte en slags ekte sorg, men den var vel mer for noe i deres eget liv.  Det minner meg om da jeg var i Hellas i påsken og så gamle, små, svartkledde koner som gråt og gråt for Jesus på korset.
    Du har tømt polet? Skal du ha party?

  5. Tiqui sier:

    Veldig godt beskrevet, Iskwew! Ja, hvorfor skulle man ikke føle ekte sorg når man også kan bli ekte glad i noen man ikke kjenner personlig? Det er vel en grunn til at så mange følger med på liv og levnet hos kjendiser, og kanskje til og med dagbok-innlegg i blogglandia? Så lenge man enten kjenner seg igjen i noe, eller kan prosjisere våre drømmer gjennom andre, vil vi antagelig kunne bli glad i mennesker på avstand og dermed også føle sorg når de går bort. Diana representerte jo den ultimate drømmen for mange, og mange følte vel at hun var blitt urettferdig behandlet av kongehuset – på hennes vegne.

    Ellers ønsker jeg turtelduene god fest 😉

  6. Undre sier:

    Bare en liten avsporing …

    Jeg lurer litt på om vi ikke også snakker om en slags «bivirkning» av paparazzi- og sladderbladsamfunnet her.

    Diana var et av de mest omtalte og avbildete menneskene i media helt fra hun kom inn i den britiske kongefamilien på tidlig 1980-tall og gjennom 1990-tallet fram til hennes død. Jeg lurer også litt på om vi enten vi vil eller ikke får en slags empatisk relasjon til mennesker som vi «ser» og hører ofte. En tanke som i seg selv kan være litt ubehagelig.

    Jeg tror ikke dronning Elisabeth har vært involvert i manuset til denne filmen, jeg heller. Min første reaksjon da jeg hørte om den var at det var utrolig frekt å lage en slik film om et menneske som fremdeles lever, men resultatet har vel kun fått svært positive tilbakemeldinger etter hva jeg har fått med meg.

  7. Tiqui sier:

    Undre: jeg tror du har rett i at kravet til at dronningen måtte vise sin sorg offentlig kan være en avsporing av kikker-mentaliteten som holder liv i paparazzifotografer, sladderblader og reality-programmer. Respekten for hva som egner seg best i privat-sammenheng er jo utflytende, jmf Iskwews tidligere bloggpost om Natascha Kampusch.

    Nå var omstendighetene rundt Dianas død svært omstridte og kravet om offentlig sorg-reaksjon hos de kongelige stammet kanskje også fra en folkelig mistanke om at de IKKE sørget?

  8. Undre sier:

    Og der kom Tiqui med en kommentar mens jeg satt og plundret med min …

    Jeg tror empati er et av stikkordene man må ta med når man skal analysere hvorfor ting som dette skjer, dette uten å undergrave din teori, Iskwew.

  9. Tiqui sier:

    Undre: Jeg tror ikke våre avsporinger undergraver Iskwews teori, men de kan kanskje utdype den?

  10. —> erik ® sier:

    Semifinaler i håndball, og royale gråtekor – travel ettermiddag. Men apropos greske kvinner som gråter over Jesus: Her tror jeg vi snakker om ulike saker. (Eller kanskje ikke? Og i såfall kunne det jo ha vært morsomt å flette det inn i Dianahistorien din.)

    Profesjonelle gråtekoner fantes jo over hele Europa frem til reformasjonen og den industrielle revolusjon. Enda senere i den gresk-ortodokse kulturkrets, sogar i Finnland. Og i avlegsne strøk i Italia, Spania, Portugal og Irland. Det var en profesjon som gikk i arv i familier, ble et håndverk, noen ganger kunstverk.

    Ekte gråteglede tror jeg altså på, men ekte sorg, i slike sammenhenger -? Tja.
    Eller som Tiqui snakker om: Være ekte glad i noen man ikke kjenner -? Mjaaeei. 🙂

  11. Iskwew sier:

    Og jeg synes ikke det er avsporinger det dere skriver i det hele tatt.

    Når du ser et menneske på tv og i aviser, omtrent hver dag, så føler du vel kanskje at du på en måte har et forhold til dem. Du følger med i deres gjøren og laden, vet hvor de er, hva de gjør, når de er lei seg, når de er lykkelige.

    Tiqui, jeg tror mye av hissigheten kom fra det at engelskmennene ikke trodde kongefamilien sørget, jeg også.

  12. Tiqui sier:

    Slik som du smasker på Iskwew, så tror jeg dere begynner å utvikle en «ekte» relasjon på tross av at dere ikke har møtt hverandre – (eller har dere det?) – man føler jo at man kjenner disse kjendisene, selv om man ikke har møtt dem in Real Life… 😉

  13. Tiqui sier:

    Ups, siste kommentaren min var myntet til >erik, men Iskwew var kjapt ute og snek seg i mellom..

  14. Iskwew sier:

    Jeg tror det er litt det samme jeg, Erik, gråten over den gode martyren som døde en voldsom død. Og alle tårene og sorgen tror jeg har sin kilde i våre egne liv, som kommer til uttrykk når det er en sammenheng der det er lov til å sørge.

    Diana hadde nok fått en solid plass i manges hjerter. Hun var Folkets prinsesse, eller kanskje rett og slett martyr-prinsessen. Så at mennesker følte oppriktig sorg da hun døde, det tror jeg.

  15. Iskwew sier:

    Erik og jeg har ikke møtt hverandre, og Erik synes smasking er skikkelig ekkelt, Tiqui :o) Bare se kommentarene i gårsdagens post.

  16. Tiqui sier:

    Hahaha, Iskwew: Erik synes bare smasking er ekkelt når det er _andre_ enn ham som gjør det 😉 Jeg tror han ble bittelittegranne sjalu…

    Denne bloggflørten deres er en fin nett-såpeopera å følge med på for oss som ikke har et liv for øyeblikket. (Med unntak av i går da plutselig kvelden hadde bestemt seg for å ta igjen det forsømte i kjapp rekkefølge)

  17. Iskwew sier:

    Vi får høre hva han svarer selv, Tiqui :o)

    Nett-såpeopera kan feste et smil om munnen, så det kan jeg like :o))

  18. Undre sier:

    Du dro egentlig fram et tredje aspekt, Tiqui, nemlig at kikkermentaliteten kan føre til at noen mister evnen til å se på medieobjekter som mennesker, og krevde at Dronningen skulle være der for dem, da det vitterlig var Dronningen og hennes familie som var rammet av en ulykke, og burde bli vist omsorg.

    Ellers er det klart at etter alle bruduljene rundt skillsmissen etc førte til en hel del mistanker om både det ene og det andre, og at Dronningen & Co egentlig kanskje var glade Diana var gått bort.

    Nei, det var vel kanskje ikke så avsporing, Iskwew. 🙂

  19. Iskwew sier:

    Selvsagt er det et aspekt ved det, Undre. Men jeg tror kanskje det var det at hun ikke viste seg, overhode, som gjorde at det tok slik av. Hun tok ikke imot folkets omsorg. Kanskje det er en viktig vinkling også.

  20. Undre sier:

    Ja, det er helt klart at dronning Elisabeth var fanget i gammel etikette og på den måten nok ikke var i stand til å se samtiden.

    Ja, jeg tror at du trekker frem enda en nødvendig vinkling, Iskwew. At hun ble så utilgjengelig førte jo til at hun verken kunne gi eller ta i mot omsorg fra folket.

  21. Iskwew sier:

    Nei, overhode ikke i stand til å se samtiden. I motsetning til Blair, som var fremstilt som ganske rocka.

  22. Sexy Sadie sier:

    Jeg gav fanden i at Diana døde, ei kjerring som ikke klarte seg uten sjåfør, kokk og gartner ble Englands rose…

    Den der respekten de gir folk som forrakter andre mennesker som må jobbe for å klare med regningene sine der borte på de øyenene der borte er helt hål i hodet.

    Dronning Elisabeth derimot er sitt embede verdig.

  23. Iskwew sier:

    Det er vel ingen av dem som klarer seg uten sjåfør, kokk og gartner?

  24. —> erik ® sier:

    Kjære vene, er det noen som gjør det, da? Og butler, selvfølgelig.

  25. Iskwew sier:

    Da jeg bodde i Brasil hadde jeg hushjelp, sjåfør og nanny til Tigerungen. Mitt år i bedagelighet og behagelighet kan vi vel kalle det.

  26. —> erik ® sier:

    Huff, ja, slikt kan være skrekkelig slitsomt. Vanskelig å få butler og gartner i Brasil, altså?

  27. Iskwew sier:

    Siden jeg bodde i leilighet, var det etablissementet som tok seg av hagen. Gartneren var altså inkludert i leien allerede. Butler går det greit å klare seg uten.

  28. Undre sier:

    Hva? Klarer seg uten butler???

    Bevares!

    Hvem skal koke vannet til teen, finne frem cerealene og den fettfrie melka om og ta inn avisen om morgenen, da???

    Med ærbødig, men forskrekket hilsen

    deres medblogger Undre

  29. Iskwew sier:

    Det går bra:

    1. Jeg drikker ikke te
    2. Jeg spiser ikke cerealer
    3. Jeg har ikke inntatt melk siden jeg var 14
    4. På det tidspunkt leste jeg ikke portugisisk godt nok til å finne det bryet verdt å holde avis.

    Så altså, ingen grunn til engstelse, ærede medblogger!

  30. Undre sier:

    Aha! Men nå som De bor i Norge igjen og kan abonnere på enhver ønsket norskspråklig avis, DA har De vel anskaffet Dem butler?

    At De ikke drikker te, det får nu passere, men at De ikke inntar cerealene Deres, se det må det bli en løsning på!

  31. Iskwew sier:

    Joa.. men her er jo butlere så dyre nu for tiden.

    Cerealer kan jeg nok klare meg uten! Blæh.

  32. Undre sier:

    *fnis*

    Og nå skal jeg gå og legge meg, før jeg blir krampaktig morsom.

    Uff, siden butleren min har fri i kveld, må jeg dessverre gjøre tannpussen selv.

    (Vel, grensa for krampaktig morsom ble strengt tatt passert for fire-fem kommentarer siden … ;-P )

    Nattnatt. 🙂

  33. Iskwew sier:

    Næhei! Det var ikke noe krampaktig noe sted som jeg merket meg.

    Den virtuelle butleren min hinter om at det er sengetid her også. Snart, mann, snaaaaart!

    Natta :o)

  34. Undre sier:

    … jeg får ikke lagt meg uten at butleren min synger godnattasanger for meg.

    Tannpussen den gir jeg blaffen i.

    Ikke krampaktig? har jeg ennå igjen såpass med sjølkontroll, altså?

    *mot normalen*

    *mot normalen*

  35. Iskwew sier:

    Hihi – helt mot normalt! Full kontroll, trur eg.

  36. Sexy Sadie sier:

    Jeg tror nok Dronninga klarer seg uten sånt hvis det blir nødvendig. 😉

  37. Iskwew sier:

    Tror du, Sadie? Jeg tipper at hun ikke kan koke et egg en gang :o)

  38. Undre sier:

    Åh, dronning Elisbeth II er nok ikke tapt bak en stol! Å klare seg uten butler skulle gå brillefint om hun ikke hadde så store og mange hus. 😀

    Hun har tross alt vært en aktiv del av Auxiliary Territorial Service (the women’s branch of the British Army during World War II).

    Så det, så!

    (Fy, søren! Man vet aldri når man kan få bruk for selv den tilsynelatende mest ubrukelige informasjon man har lagret et sted oppe i rotehodet. 😉 Er det rart jeg kan være slitsom for omgivelsene? :-P)

  39. Iskwew sier:

    Hun var bilmekaniker ja, det var faktisk av de tingene som ble nevnt i filmen også.

    Slitsom vet jeg da ikke, men du er vel en killer i TP kan jeg tenke meg :o)

  40. Undre sier:

    Aha! De sa det i filmen, ja. Hmm … jeg har ikke sett den.

    … det er veldig sjelden at noen inviterer meg til å spille TP …

  41. Iskwew sier:

    Den er severdig!

    Jeg er heller ikke så ofte invitert på TP. Dessverre :o/

  42. Milton Marx sier:

    Jeg interesserte meg NULL for Diana som levende. Følgelig så jeg ikke begravelsen. Men hadde jeg fått noen millioner for å synge i begravelsen, ville jeg gjort det. Jeg vet faktisk ikke engang om Se & Hør har hjemmesider. Folk som bruker penger på Se & Hør, Allers, Kvinner og klær, Familien og Hjemmet har ikke rett til å klage over dårlig økonomi.

    Men bevares. Diana vær søt og pen, hun. Lange ben og pene tenner hadde hun også. Likevel greier jeg verken å mønstre den store fortvilelsen eller gleden over hennes død. Den var meg likegyldig.

  43. Iskwew sier:

    Det var den sikkert for mange, Milton. Men for mange briter var den ikke det. Selv om det må ha hatt andre underliggende årsaker, tror jeg.

Top