Om Hjørnet

I bloggen min skriver jeg om det som faller meg inn der og da. Derfor har den ingen rød tråd eller samlende tema, med den konsekvens at kategorien Diverse ganske stor. Bloggen min inneholder meninger, anekdoter fra dagliglivet, konspirasjoner, anvendt finans, filosofering, dikt jeg har skrevet og mye mer. Den dagen det bare er tørt […]

Print Friendly, PDF & Email

Les videre »

Kontakt

Navn (nødvendig):

E-mail (nødvendig):

Emne:

Melding:

Skriv bokstavene i bildet under:

captcha

Print Friendly, PDF & Email
Del denne posten:

Abonnér

Legg igjen e-mail, så får du mail når jeg publiserer nytt innhold.

Ta kontakt i sosiale medier

Du finner meg her:

Mye lest siste 30 dager

Sorry. No data so far.

Søk, og du skal finne (håper jeg)

Hjem og gå på skøyter

19.11.06 i Tigerungen

Som et lite apropos til den forrige debatten, som tildels handler om barn og tilhørighet/forutsigbarhet, tenkte jeg at jeg skulle fortelle om da Tigerungen og jeg var tilbake i Brasil ett og et halvt år etter at vi flyttet tilbake til Norge. Vi reiste 21.desember 2004 i isnende vinterkulde fra Gardermoen.

Det skjedde mangt og mye på den turen, og jeg kunne sikkert ha skrevet et langt reisebrev. Noe av det som skjedde var for eksempel at flymotorene tok fyr da vi taxet ut på rullebanen i Frankfurt. Jeg tittet ut av vinduet, og så omtrent 25 brannbiler, samt diverse brannmenn i noe som lignet på en mellomting mellom en romdrakt og en beskyttelsesdrakt som brukes når man kan komme til å utsettes for farlige kjemikalier eller noe. Vi fikk beskjed om å evakuere flyet, noe som var særdeles morsomt med ansvar for en liten mann på fem år. Han syntes forøvrig det var kjempemorsomt med alle brannmennene, brannbilene og hele oppstyret. Den lille mannen hadde øyne store som tinntalerkener der vi endelig gikk ned flytrappen, gjennom en skog av brannmenn og brannbiler og over til en ventende buss.

Etter en natt på hotell på flyplassen i Frankfurt, kom vi endelig til Brasil et døgn forsinket. Og jeg sniffet på kjente lukter, tok inn savnede synsinntrykk og smilte fra øre til øre over å endelig være i Brasil igjen. Tigerungen var også ganske blid.

En stund. Omtrent til han skjønte at han ikke skjønte hva folk i Brasil sa lenger. Etter det ble han surere og surere. Det er jo ikke vanskelig å forstå i det hele tatt. Han husket jo ikke annet enn at alle skjønte hva han sa, og at han skjønte hva de sa.

Så mens vi da altså oppholdt oss på de vakreste strender, spiste den beste mat, levde et skikkelig slaraffenliv og jeg nøt å være tilbake i fulle drag, ble Tigerungen surere og surere, stillere og stillere, og samtidig mer og mer masete. Og en dag da jeg spurte om han ville være med på kveldstur på stranden (det gjorde jeg hver kveld, selvsagt for å titte litt på surferne). Men nei, det ville han slett ikke.

«Men hva vil du da?» spurte jeg.

«Jeg vil hjem til Norge og gå på skøyteeeeeeeeer!» hylte Tigerungen.

Tenk der satt vi altså, i et av klodens vakreste områder, i akkurat passe temperatur selv midt på natten, vi var sammen med venner, snakket, spiste og koste oss. Og det eneste han tenkte på var at han ville hjem til Norge og gå på skøyter.

Da skjønte jeg at det å være på ferie stort sett er bedre for meg enn det er for ham. Om jeg bare tar hensyn til ham, er det bortkastede penger å reise på 3 ukers ferie til Brasil. For han vil helst være i Norge og gjøre de samme tingene som vennene hans gjør. Selvsagt ble det forsterket av språket som var borte, men jeg tror det gjelder for alle barn. De elsker rutiner, forutsigbarhet og det vante. Store og eksotiske opplevelser kan du egentlig vente med til de er større. Mye større. For din egen del også, for det ER litt slitsomt å være på tur med en sur liten mann som vil hjem til Norge og gå på skøyter, og dermed ikke er i besittelse av grunnleggende høflighet en gang.

Det hører med til historien at han fikk arve skøyter da vi kom hjem. Han var lykkeligere for de skøytene enn han var for hele Brasil-turen :o)

Dette ville jeg ha:


Dette ville Tigerungen ha:

Konklusjon: Unger er rare!

Print Friendly, PDF & Email
Del denne posten:

10 kommentarer

Trackback URL | Kommentar-feed

  1. tewe sier:

    Niks, mener nå jeg. Unger er unger. Mine lurer på når snøen kommer, mens jeg lurer på når varmtvannstanken er full igjen så jeg kan ta neste glovarme bad. For en femåring er det etter min erfaring utrolig kjedelig å dra på ferie siden de ikke har behov for noe ferie. De har jo ferie (etter vår definisjon) hver bidige dag.

    Men det ser jo åkei ut i Brasil, selv om jeg heller heller mot Livorno.

  2. Maren sier:

    På den annen side må det da være mye enklere å gjøre ungen glad enn deg?
    Du velger en gave som er ganske mye vanskeligere å skaffe enn ungen gjør, så hvem som er rarest kan kanskje diskuteres;)

  3. Iskwew sier:

    tewe: Da er vi omtrent på linje, jeg lengter til våren og Tigerungen til snø og is. Unger vil heller være hjemme enn på ferie, det er helt sikkert.

    Maren: Generelt er det nok enklere å gjøre barn glade enn å gjøre voksne glade. Men jeg tror ikke han forholder seg til hva som er lett eller vanskelig å skaffe. Og poenget er at barn ikke har behov for ferie, på samme måte som voksne har det. De vil ha det samme forutsigbare livet dag etter dag.

  4. Goodwill sier:

    Tror du har bare delvis rett her, for jeg har også hatt med barn i den alderen på ferie til varmere strøk, og hatt akkurat de samme egne ønskene for ferien som du hadde, mens ungene ikke var interessert i dem i det hele tatt. Ikke kunne de språket de heller, det var helt gresk for dem. Bokstavelig talt.

    Men de hadde det som plomma i egget likevel, og grunnen var at de hadde noen å leke med. Vi reiste sammen med familie, med en fetter og en kusine, og det tror jeg gjør hele forskjellen. Barn er sosiale vesener, vet du. Og herlige :-))

    Tipper Tigerungen kommer til å ta med seg mor på ferie til Brasil når han blir litt større, jeg!

  5. Iskwew sier:

    Det var til og med slik at en aldeles nydelig ung brasiliansk frøken var med oss på tur. Det hjalp ikke.

    Alvorlig talt så var det sjokket over at ingen skjønt ham og at han ikke skjønte noen som gjorde at det ikke var hyggelig. Da gikk rullgardinen ned, og ikke noe var morsomt. Det han husker best fra hele den turen er at han lekte med en svart labrador på stranden :o)

    Han jobber skikkelig for å lære seg engelsk :o) For jeg har forklart at disse brasilianerne skjønner det også. Så der er motivasjonen på topp.

  6. Goodwill sier:

    Au-au! DET høres virkelig alvorlig ut! Da ville jeg nok tatt en aldri så liten mentalundersøkelse av gutten *s*

    Joda, det med språket har du fortalt om tidligere, og det er nok der det ligger. Det uforståelige i å ikke bli forstått der hvor han ble det forrige gang, det var nok et jordskjelv for ham.

    Ellers er det å komme tilbake til steder man har vært før ofte forbundet med stor glede for barn. Jeg har blitt fortalt at da jeg første gang kom tilbake på besøk til mitt fødested Nittedal etter å ha flyttet til Arendal som fireåring hadde jeg bare stått på tunet og hoppet opp og ned og ropt ut i fryd «det er Nittedal, det er Nittedal!!!» Gjensyn kan være artig også :-))

  7. Iskwew sier:

    Og det var vel den eneste gang i verdenshistorien noen har hoppet opp og ned i begeistring over å komme tilbake til Nittedal :o))

    Han snakker stadig vekk om Brasil, og at han vil tilbake. Men jeg har ham litt mistenkt for å ha skjønt at jeg gjerne vil det, og dertil ser han jo at jeg smiler så mye når vi snakker om Brasil. Han leser meg jo som en åpen bok :o) Men det at han vi se den store Anakondaen (tror det var det det var) i dyreparken der, det har han kommet på helt selv, kan jeg forsikre om. Jeg føler ikke behov for å se den igjen.

    Av de konfirmasjonshistoriene som skal fortelles er den om Tigerunge på ferie i Brasil med en underskjønn ung dame med krøller og brune øyne, uten at det gjorde det minste inntrykk. Hun het forøvrig det samme som den lille som falt for ham da vi bodde der, Giorgia :o) Pappaen hennes vil gjerne at jeg sender Tigerungen over til São Paulo som utvekslingsstudent når hun kommer i den rette alderen. Så den store sterke vikingen kan passe litt på henne :o)

  8. Goodwill sier:

    Jeg er helt sikker på at han neste gjensyn med Brasil blir minst like hjertelig som mitt gjensyn med Nittedal :-))

    Du vet, de forandrer seg, vokser til, og etterhvert blir de mer og mer like oss selv. De er copycats. Og de forandrer preferanser. Det er nærmest utenkelig for meg at han neste gang ikke skal storkose seg med sol og strand, og søte jenter med brune øyne…

    Husker min egen lille mann her. Første gangen han var i Hellas drev han og lekte med en for anledningen bestevenninne på stranden, med bøtte og spade. Han snakket norsk, hun tysk, ingen av dem forstod et ord av hva den andre sa – og det fungerte helt utmerket :-)) Artig!

    Anakonda? Hjeeeeeelp!!!

  9. Iskwew sier:

    Jeg håper det :o) Og kanskje sitter språket langt der inne et sted også. Tanken om utvekslingsstudent-opphold er ikke ueffen.

    Jeg tror også han kommer til å nyte tilværelsen på en strand omgitt av frøkener med krøller og brune øyne :o) Det merkelige er at de unge damene allerede har skjønt det, og er begeistret for denne blonde og blåøyde vikingen :o) Stor og sterk og med empati, samt at han elsker å leke sosiale leker og rollespill, og det er jo det jenter kan aller best. Han er ikke røff selv om han er stor og sterk. Dette kommer han til å forstå verdien av etterhver, tenker jeg :o) Kanskje noe av problemet lå nettopp der – i at det er en type lek som fordrer kommunikasjon.

    Men i perioder lekte de flott de to. Og det som sagt uten felles språk :o) Som din sønn og den lille tyske frøkenen.

    Anakonda ja. Og vi snakker ikke om en liten tass av en hageslange her altså. Den hadde nok spist en del relativt store byttedyr i sin tid.

  10. Sexy Sadie sier:

    Jeg liker både skøyter og strender.

Top