Om Hjørnet

I bloggen min skriver jeg om det som faller meg inn der og da. Derfor har den ingen rød tråd eller samlende tema, med den konsekvens at kategorien Diverse ganske stor. Bloggen min inneholder meninger, anekdoter fra dagliglivet, konspirasjoner, anvendt finans, filosofering, dikt jeg har skrevet og mye mer. Den dagen det bare er tørt […]

Print Friendly

Les videre »

Kontakt

Navn (nødvendig):

E-mail (nødvendig):

Emne:

Melding:

Skriv bokstavene i bildet under:

captcha

Print Friendly
Del denne posten:

Abonnér

Legg igjen e-mail, så får du mail når jeg publiserer nytt innhold.

Ta kontakt i sosiale medier

Du finner meg her:

Mye lest siste 30 dager

Sorry. No data so far.

Søk, og du skal finne (håper jeg)

Nordstafett: Hemmeligheten

11.11.06 i Mennesker

Tiqui ga meg i oppdrag å skrive om hvordan en hemmelighet påvirker de vitende og uvitende.

Oppgaven lyder:

Iskwew er neste på stafettlisten. Jeg tar tak i temaet hemmeligheter som har kommet frem i denne teksten. Iskwew tiltrekker seg hemmeligheter og har skrevet om dette før. Nå ønsker jeg at hun beskriver en hemmelighet (gjerne fiktiv), og observerer hvordan den påvirker de involverte – både vitende og uvitende. Formen er fritt valg.

Jeg velger å skrive om en fiktiv hemmelighet, selv om jeg gjerne skulle ha skrevet om den største hemmeligheten jeg har vært i besittelse av. Men det blir for personlig i et så åpent medium. Jeg velger å skrive i novelle-form, ettersom det gir større mulighet til å beskrive følelser.

Denne hemmeligheten inneholder etiske dilemmaer. Og dem skal jeg forsøke å skrive om i en bloggpost senere, for dette er jeg (som Tiqui med sedvanlig god intuisjon har skjønt) personlig opptatt av.

Å bære på andres hemmeligheter kan innebære makt, men mest av alt innebærer det avmakt, tror jeg. For alle involverte. Det kan kanskje være en umiddelbar lettelse for den som deler, i det noe av tyngden flyttes over til den som mottar hemmeligheten. Men erfaringsmessig kan det snarer bli slik at den totale belastningen øker.

Til historien: HEMMELIGHETEN

Innledning
De hadde vært venner lenge, Anne og Cathrine. De kjente hverandre godt, og snakket nesten daglig på telefon og delte alt av smått og stort som skjedde i livene deres. Sorger, gleder, spenning og kjedesomhet, alt delte de. Det var et vennskap uten hemninger, og med total åpenhet. De visste ting om hverandre som ingen andre visste om noen av dem.

En kveld ringte en sprudlende Cathrine til Anne og fortalte at hun hadde truffet mannen i sitt liv. For noen uker siden hadde hun vært i et selskap hos noen venner, og truffet Markus. Det hadde sagt klikk med en gang, og de hadde truffet hverandre flere ganger siden selskapet. Anne hadde hørt om Markus i ukene som gikk, men ble litt overveldet av hvor langt det så ut til å ha gått, på kort tid. Cathrine var stormforelsket.

«Du må treffe ham»
, sa Cathrine. «Kom på middag i kveld!»

Middagen
Anne gledet seg, selv om hun kjente et lite stikk av noe som lignet på sjalusi. Hun visste at Cathrines og hennes forhold ikke kom til å være det samme, fordi Markus naturlig nok ville ta oppmerksomheten til Cathrine. Men hun unte henne alt godt, og håpet at hun virkelig hadde funnet lykken denne gangen. De hadde jo vært gjennom mer enn en runde med skuffelser på mannefronten i den tiden de hadde kjent hverandre. Skuffelser som var plastret på med lange samtaler, sjelegranskning og et ikke ubetydelig antall sene rødvinskvelder.

En strålende lykkelig Cathrine åpnet døren. Det formelig lyste av henne. Inne i stuen ventet Markus. Anne hilste på ham. Han var høy og mørk og omtrent 40, med blå øyne og et stort smil.

Det var noe kjent med Markus. Anne kjente en sitring langs ryggraden, det var noe hun ikke fikk tak i. Kjente hun ham? Både for å holde samtalen gående, og fordi hun måtte undersøke om hun kjente ham, begynte hun å spørre ham om hvor han var fra, hva han jobbet med og så videre. Ikke noe han fortalte bekreftet følelsen, men den ga seg ikke. Middagen var hyggelig, men litt anspent, mest fordi Annes bevissthet og underbevissthet forsøkte å fange hva det var, HVEM han var. Og HVORFOR hun trodde hun kjente ham.

Først da hun kom hjem, falt brikkene på plass i puslespillet. Med isnende klarhet forsto hun hvem han var. Og det var som å få et lass med murstein i hodet. For omtrent 10 år siden hadde Markus voldtatt en venninne av Anne på et nachspiel, en ganske brutal voldtekt, som hadde etterlatt Ellen med traumer som det hadde tatt lang tid å lege. Det ble aldri anmeldt, fordi det ville være så godt som umulig å bevise, og Ellen orket ikke. Markus hadde forlatt byen et år etterpå, og hun hadde ikke sett ham siden.

Før nå.

Telefonsamtalen
Etter en søvnløs natt visste fortsatt ikke Anne hva hun skulle gjøre. Skulle hun si det til Cathrine? Ville Cathrine tro på henne? Og var hun helt sikker? Dette var såpass alvorlig at hun i hvert fall måtte være helt sikker. Hun hadde ikke snakket med Ellen på lenge, men det var den eneste muligheten for å forsikre seg om at det var samme person.

Først ville ikke Ellen snakke, men da Anne forklarte at Markus nå var sammen med en venninne av henne, bekreftet hun til slutt navnet, og at det var samme person. Ellen fortalte at det hadde tatt henne år å bygge opp igjen den nødvendige tilliten til å treffe menn igjen, men at hun nå endelig hadde funnet en god mann, fått barn og stort sett levde et all right liv. Ellen avsluttet samtalen med å si at det overhode ikke var aktuelt å bekrefte det som hendt for 10 år siden, ut over det hun nå hadde sagt. Hun orket ikke at det ble rippet opp i.

Og der satt Anne med begge føttene i en syrepøl av dilemmaer.

Hun bestemte seg for å ta tyren ved hornene, og ringte Markus. Stillheten ble rungende i den andre enden av røret da Anne fortalte hva hun visste. Og Markus benektet ikke verken historien eller det Ellen hadde sagt.

«Jeg har aldri gjort noe slikt siden», sa han.

«Og det kommer jeg aldri til å gjøre heller. Om du forteller Cathrine dette, så kommer alt til å gå i stykker. Det var et engangstilfelle, jeg var full, og jeg trodde hun ville, trodde det var en lek da hun sloss imot. Jeg skjønte først etterpå at hun virkelig ikke ville. Det har knapt nok gått en dag uten at jeg har pisket med selv for det. Ikke ødelegg denne muligheten, for meg og Cathrine!»

Anne ble stille en god stund.

«Men hvordan kan jeg vite at det ikke vil skje igjen??», sa hun.

«Hvordan kan du be meg holde på en slik hemmelighet overfor en jeg er så glad i? Fortell henne det! Om det er som du sier, et engangstilfelle for 10 år siden, så vil hun forstå det.»

«Jeg tør ikke, jeg vet ikke om hun vil forstå. Kanskje vil det ødelegge mulighetene? Ikke si det!», nærmest tryglet Markus.

Nølende sa Anne at hun ikke skulle fortelle noe. Enda i hvert fall. Markus hadde virket troverdig i det han sa. Han hadde virket oppriktig, og det at han ikke fornektet noe styrket troen hennes på at han ikke løy for henne.

Å leve med hemmeligheten

Hun som vet
Anne følte seg matt og rådløs etter den samtalen. Det kjentes som om det riktige ville være å fortelle det til Cathrine. Både for hennes del, og for sin egen del. Det å bære på hemmeligheten, og en hemmelighet av denne størrelsen, det kjentes tungt. Det tok nattesøvn, det krevde tankekraft og det ledet etter hvert til en form for apati, der hun lå handlingslammet og håpet at det var rett som Markus sa; det hadde vært et engangstilfelle i fylla. Men så var det alltid en liten stemme bak i hodet som sa: «Men tenk om det ikke var det?» Og lojaliteten hennes lå hos Cathrine, ikke Markus. Selv om hun motvillig hadde lovet å ikke si noe, visste hun at hun ville gjøre det, om hun trodde at Markus’ forsikringer ikke holdt vann.

Apatien tok henne, etter en stund. Den førte til at hun trakk seg unna Cathrine, for hun orket ikke ha hemmeligheten svevende mellom dem i enhver samtale. Hun tok seg i å se etter tegn på at noe ikke var som det skulle være, hun voktet på ethvert ord og lette, bevisst eller ubevisst, etter tegn på at det å holde på hemmeligheten hadde vært feil beslutning. Om Cathrine spurte om hun ville være med ut, sa hun at det ikke passet. Bare tanken på å røpe noe etter 3 glass rødvin var skremmende nok til at hun fant på en unnskyldning.

Hun som ikke vet
Cathrine merket på Anne at noe hadde forandret seg. De snakket ikke sammen som før, de traff hverandre ikke like ofte som før. Cathrine merket det ikke med en gang, oppslukt som hun var av forelskelsen og Markus. Men etter hvert merket hun det. Og kjente et savn etter den kontakten de hadde hatt. Anne var vanskelig å snakke med. Hun ble fjern med en gang Markus ble nevnt, og så fort Cathrine begynte å snakke om noe som lignet på et problem, så stilte Anne mange og ganske rare spørsmål. Cathrine kjente rett og slett ikke Anne igjen. Da hun en gang hadde hatt et blåmerke på armen etter å ha båret et skap, hadde Anne vært pågående på grensen til aggressiv, og stilt spørsmål som antydet at hun trodde det var Markus som hadde gjort henne vondt.

”Hva er det med deg?”, hadde Cathrine spurt. ”Det er bare et blåmerke, det er da helt vanlig å få det når man bærer tunge ting. Tror du det er Markus som har gjort det?”

Anne så ned, og mumlet et eller annet om at Neida, hun trodde ikke Markus hadde gjort noe som helst. Stillheten senket seg som et dirrende teppe mellom dem. Det var ikke en god stillhet. Cathrine kunne ikke begripe hvorfor, og lurte på om Anne var sjalu. Hun oppførte seg virkelig rart for tiden. Kom aldri på besøk. Unngikk å snakke om Markus, med mindre det var noe galt, og da var spørsmålene så inkvisitoriske at Cathrine ikke skjønte hva i alle dager som foregikk.

Og det rareste var at Markus ikke så ut til å ha særlig lyst til å snakke om eller med Anne han heller. Når hun snakket om Anne, og ikke minst når hun luftet frustrasjonene sine, var Markus svært lite villig verken til å lytte eller snakke om det.

Cathrine følte seg avvist ganske uforståelig av to mennesker som begge betydde veldig mye for henne.

Han som også vet
Markus skuttet seg hver gang temaet Anne kom opp. Han visste jo godt hvorfor Anne var mistenksom, men han visste også at hun ikke hadde grunn til å være mistenksom. Det hadde vært et engangstilfelle i fylla, og han kom aldri i verden til å krumme et hår på Cathrines hode. Han var utrolig glad i henne.

Det kjentes veldig slitsomt å vite at Anne visste, og at hun ikke stolte på ham. Intellektuelt skjønte han jo hvorfor hun ikke gjorde det. Men følelsesmessig hadde han bare lyst til å rope til henne ”Se på meg! Jeg vil ingen vondt! Det skjedde for lenge siden, og jeg kommer ikke til å gjøre noe slikt igjen.”

Han unngikk Anne så godt det lot seg gjøre. Hun kom nesten aldri på besøk til dem, og om hun gjorde det, fant han på en unnskyldning for å ikke være til stede. Han merket at Cathrine så rart på ham, merket at hun skjønte at det var noe med ham og Anne. Men han orket ikke spille det nødvendige skuespillet og opptrådte defensivt. Han gjorde som Peer med Bøygen: han gikk utenom. Tok det som der og da kjentes som minste motstands vei. Som en struts stakk han hodet i sanden og håpet at den ufortalte historien som ved et mirakel ikke lenger svevet over vannene når han forsiktig tittet opp igjen. Men det gjorde det selvsagt alltid.

Konfrontasjon

Tiden gikk sakte for tre mennesker som slet med et felles problem. To som kjente en hemmelighet, og en som ikke gjorde det, men som til gjengjeld spekulerte vilt i at det var en hemmelighet der, og i hva den besto i.

Cathrine var til slutt helt overbevist om at Markus og Anne hadde hatt et forhold. Eller i riktig svarte øyeblikk: at de hadde et forhold. Det var i hvert fall ikke tvil om at det var et eller annet mellom Markus og Anne. Stemningen ble helt anspent så fort de var i nærheten av hverandre, noe som skjedde påfallende sjelden. Og i alle samtaler, enten det var med kjæresten eller venninnen, var den andre et ikke-tema. Ansikter som lukket seg. Blikk som så bort. Temaer som ble skiftet fort og nesten panisk.

Hva foregikk bak ryggen hennes? Noe var det. Det var hun helt sikker på. Hun vekslet mellom sjalusi, en affære, et hemmelig barn som Markus var far til og noen ganger ville tanker om at Markus var en morder og det visste Anne, uten å fortelle det.

Til slutt bestemte hun seg for at nok var nok. Nå ville hun vite hva det var som foregikk. Hun inviterte Anne hjem til seg, og sa at Markus skulle bort. Til Markus sa hun ingen ting, de skulle være sammen som vanlig. Klokken 8 på kvelden ringte Anne på døren, og da hun kom inn i stuen og så rett på Markus, visste hun ikke hva hun skulle si, og det bare glapp ut et ”Jeg trodde du skulle bort denne helgen”. Og Markus skulle ønske han virkelig hadde vært borte i helgen. Begge så på Cathrine, som åpenbart hadde iscenesatt et møte mellom dem. Dette var ikke tilfeldig.

Cathrine satte seg ned. Hun så lenge på de to andre, mens alle tre kjente på den anspente stillheten som lå som et trykkende teppe over hodene deres.

”Det er ikke tilfeldig at dere er i samme rom”, sa Cathrine.

”Jeg vet at det er noe som foregår, og nå vil jeg vite hva! Jeg orker ikke at kjæresten min og den beste venninnen min skal gå rundt som zombier så fort de er i samme rom og unngår hverandre som pest og kolera. Derfor skal jeg rett og slett bare spørre dere. HVA er det som skjer? Hva er det dere ikke forteller meg, noen av dere?”

Stillheten var til å ta og føle på. Markus så fortvilet på Cathrine. Anne så ut som om hun hadde lyst til å rømme. Ingen sa noe.

”Har dere, eller har dere hatt et forhold?” spurte Cathrine rett ut.

De to andre så forbauset på henne. Et forhold? Hvorfor i alle dager trodde hun det?

Etter nok en beklemt stund med skrikende stillhet, ser Anne på Markus og sier ”Du må fortelle det, Markus. Forteller ikke du det, gjør jeg.”

Og igjen senket stillheten seg. To kvinners blikk var rettet mot Markus. I det ene blikket, Cathrines, var det frykt. Hva var det Anne visste og ville at Markus skulle fortelle?

Sakte og med en stemme som brister begynner Markus å fortelle. Om det som skjedde for ti år siden. Versjonen hans er den samme som Anne har hørt før. Han forteller hva som skjedde med ham og Ellen den gangen, og sier at det var et engangstilfelle. Han sier at han trodde hun lekte, sa nei som en del av leken, og at han ikke skjønte før etterpå at hun ikke ville. Han hadde følt sorg, skam og skyld for dette i de ti årene som hadde gått.

Etter at Markus er ferdig, blir det lenge stille. Så spør Cathrine hvordan Anne visste dette. Anne forklarer at hun gjenkjente Markus, at de er fra samme sted, og at hun kjenner Ellen. Hun forteller om samtalen med Ellen, der hun fikk mistanken bekreftet, og at Markus innrømte det. Men at han ba henne om å ikke si noe. Og hun forteller at det har vært vanskelig å bære hemmeligheten, at den har vært tung, og at hun mange ganger har hatt lyst til å fortelle.

”Jeg må ha luft, jeg må klarne tankene”, sier Cathrine.

”Jeg vil at dere går begge to. Dette var mye, mye på en gang. Og selv om det ikke var det jeg trodde, så føler jeg meg sveket av dere begge. Faktisk vet jeg ikke om jeg føler ditt svik som størst, Markus, eller Annes. Du skulle ha fortalt meg det. Jeg hadde rett til å vite det. Dette handler om mitt liv, Anne. Mitt liv!”

Etter en pause, ser hun på Markus, med fortvilelse i blikket.

”Hvordan kunne du? Hvordan kunne du la være å fortelle dette? Hvordan kunne du fortelle det til Anne og ikke til meg? Du skulle ha fortalt det!”

”Dere må gå. Jeg må tenke i fred.”

Og hemmeligheten er ikke hemmelig lenger. Den ligger der på bordet, uten innpakningspapir. Og det kjennes ikke som en lettelse for noen. Ikke for Cathrine, som føler seg sveket av de to som står henne nærmest. Ikke for Markus, som skjønner så inderlig godt at det hadde vært bedre å fortelle, for lenge siden. Og ikke for Anne, som vet at hun kan ha ødelagt forholdet til sin beste venninne.

I taushet går Anne og Markus ut døren. De ser på hverandre uten å si et ord. Og går hver sin vei mens de ser opp på lyset i Cathrines stuevindu.

Hun på sin side sitter alene i sofaen, gråtende og uten klare tanker om hvordan hun skal løse dette. Hvordan hun skal forholde seg til Markus. Og til Anne. Kjæresten og bestevenninnen. Begge hadde hatt en hemmelighet i sin varetekt, som berørte Cathrine. Begge hadde holdt henne det gjaldt utenfor.

Etterspill

Jeg vet ikke hvordan det gikk. Hva tror dere? Kommer de tre seg gjennom det, med kjæresteforhold og vennskap i behold? Dette kan gå mange veier.

Uansett så er hemmeligheter noen ganger ganske så ødeleggende, både på de som bærer den og de som ikke vet om den. For det preger oss, å være bærere av hemmeligheter. Å bære på andres hemmeligheter er dessuten vel så tungt som å bære på våre egne.

Neimen om jeg vet nå hva jeg ville gjort i en slik situasjon. Det er viktig å huske, vi kan tro mye om hva vi vil gjøre i en gitt situasjon, men vi vet ikke hva vi ville gjort. Jeg tror jeg ville ha fortalt det til Cathrine. Men stilt overfor en fortvilet Markus, vet jeg ikke om jeg hadde gjort det. Jeg har bevisst ikke gjort Markus til en skurk, det hadde gjort problemstillingen for enkel. Alt blir selvsagt enklere om vi introduserer en kyniker, men jeg tror ikke det er så mange av dem, og dessuten hadde problemstillingen som sagt blitt for enkel.

Markus burde ha fortalt det. Å legge denne hemmeligheten på Annes skuldre, det er å stille store krav til henne. Det er vondt å bære slike hemmeligheter, og det er fullt av etiske dilemmaer.

Vi bærer alle, som Markus, på en fortid, og den er vi ikke alltid er stolte av (den som ikke har et eneste lite svin på skogen har levd et overmåte kjedelig liv). Vi ønsker kanskje å glemme den, men når den kommer for en dag i en eller annen sammenheng, har vi ikke annet å gjøre enn å være åpne om det. Markus burde ha fortalt det.

Men lett er det ikke, når panikken tar oss og risikoen for å tape ligger der. Man skal være forsiktig med å si hva man ville ha gjort.

Det hadde vært interessant om ivrige kommentatorer ville debattere dette.

Oppgave til M:)rten som er nestemann ut i stafetten:

Mitt liv som katt

Du er en lettere forskremt halvvoksen katt som en dag kommer til M:)rtens hus. Som katter flest finner du deg bare et nytt hjem om det du hadde svikter. Selvsagt er du skeptisk til den (veldig) store hunden som bor der i huset, men i vinterkulden lokker mat og varme såpass mye at du sniker deg inn likevel. Tross alt har du klør og kan klatre høyt om det kniper. Fortell om ditt liv som katt i det M:)rten’ske hus.

Print Friendly
Del denne posten:

Tagget med: ,

28 kommentarer

Trackback URL | Kommentar-feed

Sider som lenker til dette innlegget

  1. Nordstafett | 11.11.06
  2. Nordstafett | 23.11.06
  3. Iskwews hjørne på www » Ett år som blogger | 22.02.07
  1. Undre sier:

    Åooouh … Skulle livet som økonom-et-eller-annet-med-tall-og-hva-du-nå-enn-gjør-for-å-finansiere-blogginga svikte, så kunne du livnært deg godt som forfatter. No doubt!

    Hemmeligheter kan være noe kjipt faenskap. Som oftest er det beste å spille med åpne kort. Du har skrevet en meget troverdig historie, og valget om å ikke konfrontere/fortelle hemmeligheten slik karakterene her gjør, har vel de fleste av oss opplevd på en eller annen måte.

    Jeg vet ikke hva mer jeg skal si …

    Det var i alle fall meget interessant hvordan du valgte å la Markus ha en voldteksthistorie i fortiden uten at du malte fanden på veggen for det.

  2. Iskwew sier:

    Oooooh! Takk Undre – det var gode ord en lørdagskveld (eller en hvilken som helst kveld).

    Jeg kunne ikke la Markus være noen kynisk drittsekk, for det hadde gjort problemstillingen for enkel. Det hadde vært lett å ta avstand fra ham. Men jeg tror faktisk at de fleste slike historier ikke handler om vane-voldsmenn, men om menn som en gang gjorde noe de ikke skulle ha gjort. Og så ville jeg forsøke å skrive slik at alle kan forestille seg hvordan alle de tre har det.

    Hemmeligheter er et helvete, i slike situasjoner. I andre situasjoner er de det ikke. Om bestevenninnen forteller meg hemmeligheter, skal det mye til at det er noe problem. Det var også grunnen til at det ikke var Cathrine som hadde hemmeligheten. For det hadde det heller ikke blitt en like kompleks problemstilling av.

  3. Tiqui sier:

    Dette var virkelig godt skrevet, Iskwew! En annen type hemmelighet enn jeg ville forestilt meg i utgangspunktet, men utrolig bra løst og historien funker som bare det!

    Enig med ditt moralske punkt. Markus burde selv tatt ansvaret for egen fortid, ikke langt byrden på Anne. Samtidig dreide jo hemmeligheten hans seg ikke om Cathrine, og ville ikke kommet til overflaten om ikke Anne kjente hans fortid. Ville det da ikke hatt noe å si?

    Det handler jo også mye om hva slags trygghet man inngir overfor andre mennesker. Markus visste med seg selv at han ikke kunne og ikke ville gjenta sin historie, men klarte ikke å gjøre omgivelsene trygge på det samme…

  4. Iskwew sier:

    Takk, Tiqui – det var en god oppgave. Hva hadde du trodd den ville handle om da?

    Ja, han skulle ha tatt ansvar for fortiden sin. Og jeg tror ikke den burde ha spilt noe rolle. Eller, den ville ha spilt en rolle, den kunne ha skapt masse usikkerhet, men det ble sannsynligvis mye vanskeligere enne det ville ha blitt om han hadde fortalt det, i hvert fall når Anne sa at hun visste det. Noe av poenget mitt er også at det er veldig lett å tro vi vet hvordan vi vil agere i en gitt situasjon, men så fort det er stort tapspotensiale, så gjør vi ikke alltid det rasjonelle. Han følte nok at han ikke ville kunne gjøre omgivelsene trygge på det. Kanskje spesielt tatt i betraktning den debatten som til tider raser om voldtekt?

  5. Audun sier:

    Gjett om jeg kjenner meg igjen i den historien? Det følgende er ikke like dramatisk som en voldtekt, men like fullt et etisk dilemma.

    Jeg har/hadde et vennepar. Ham har jeg kjent i 35 år, henne i 33. I utgangspunktet har jeg betraktet dem begge blant mine beste venner. Jeg har aldri helt forstått hvordan de ble et par, men akkurat det er heller ikke min sak. Jeg har vært glad i dem begge.

    For en tid tilbake betrodde han meg at han har vært utro. Ikke en gang, ikke to, men et utall av ganger. For å være helt ærlig, har han utviklet dette til den reneste kunstform. Det er mulig jeg er en smule naiv; jeg hadde ikke hatt den fjerneste anelse. Han forsikret meg om at han hadde vært veldig diskret. Hvorfor måtte han betro seg? Jeg skulle ønske jeg fremdeles befant meg i uvitenhetens behagelige skygge. For…

    Et par uker etter denne samtalen, møtte jeg tilfeldigvis henne. Hun inviterte meg på et glass vin, og spurte om jeg hadde tid til en prat. Hun hadde fått en mistanke om at han bedro henne, og spurte om han hadde nevnt noe for meg, eller om jeg hadde merket noe?

    Hva gjorde jeg? Jeg løy! (med verdens svarteste samvittighet).

    De er fortsatt gift, men jeg har ikke lenger noen kontakt med dem. Slik endte et vennskap.

  6. Tiqui sier:

    Huff, det var en trist historie, Audun. Det var uhyre lite omtenksomt av ham å legge den byrden på deg. Han følte det sikkert som en lettelse å få sagt det, men glemmer hvor tungt det må være for deg – den uskyldige part – å bære på hans skyld. Det var heller ikke pent av henne å sette deg i en vanskelig situasjon, men jeg har forståelse for dem begge.

    I bunn og grunn er det jo ikke din sak og noe de må finne ut av seg i mellom. Men å lyve føles ikke godt når man er tvunget opp i et hjørne og ikke ser annen utvei. I etterpåklokskapens navn kunne man kanskje tenke seg at man ville slippe å lyve hvis man i stedet avviste spørsmålet med at du anså dette som et privat anliggende dem i mellom, og at du derfor ikke kunne gjøre annet enn å råde henne til å snakke med ham selv om det.

    Samtidig er det faktisk lov, selv om det kan virke som en kjip avvisning og nekte å høre på en betroelse. Din venn burde vite at det blir en umulig hemmelighet å bære på når du er like gode venner med dem begge. Han burde ikke være så sikker på at din lojalitet ligger nærmere ham enn henne. Og med det argumentet burde det være mulig å nekte å motta hemmeligheten.

    Det jeg lurer på er, når din venn betrodde seg, hva sa du da?

    Fryktelig trist når et godt vennskap ender slik.

  7. Rockette sier:

    Oj, dette var en sterk og troverdig historie!

    Jeg tror at slike hemmeligheter kan være veldig ødeleggende for relasjoner. Uavhengig av om de avsløres eller bevares, vil de fungere som et slags tillitsbrudd. Ingen av de impliserte vil komme ut av dette med sine forhold inntakt tror jeg.
    Hadde jeg vært Cathrine ville jeg fått problemer med å stole på noen igjen, hadde jeg vært Markus ville jeg nok skammet meg såpass over det jeg en gang hadde gjort at jeg ville kviet meg for å involvere mennesker i livet mitt, og hadde jeg vært Anne…. sannelig om jeg vet. Det hele hadde nok føltes veldig urettferdig.

    Uansett; -godt fortalt, Iskwew!

  8. Iskwew sier:

    Audun, din historie understreker enda bedre enn min hvor vanskelig det kan være når slike hemmeligheter deles ut. Og det er slik at det som kanskje var en lettelse for han som fortalte, ble til en tung bør for deg, som fikk historien. Og det å sette venner i en slik lojalitetskonflikt som de begge gjorde, det leder ofte til nettopp det som skjedde med dere, venneskap som ryker. Å sette venner i slik lojalitetskonflikt er rett og slett ødeleggende.

    Forøvrig mener jeg at det din venn gjorde var på en måte å gjøre deg medskyldig, han sørget for at du måtte være en del av byrden ved hans utroskap. Det er ikke snilt i det hele tatt.

    Tiqui, det er ikke lett å si nei til å få slike hemmeligheter servert. Spesielt ikke om du er kjent som en lyttende person. Folk tenker ikke på, tror jeg, at det er problematisk for den som får hemmeligheten, deres fokus er på å lette seg og sette ord på ting.

    Rockette, jeg tror også jeg hadde fått store problemer med tilliten, var jeg Cathrine. Jeg tror det hadde vært lettere å få vite, enn å skjønne på hvordan folk ter seg, at her er det noe, som gjelder meg og som ikke fortelles til meg. Og tillit som er brutt ned, er vanskelig å bygge opp igjen.

  9. shoaib sier:

    Spennende historie Iskwew, og du skriver drivende godt. Dilemmaet her er jo også at vi ikke kan vite om hva som ville skjedd om Markus fortalte sin hemmelighet helt i begynnelsen. Det er også et dilemma hva man tenker over å innvie noen i. Altså, etter at Anne velger å konfrontere ham er det en hemmelighet han velger å ikke fortelle Cathrine, men hva med før?

    Spørsmålet er altså, når er en hemmelighet en hemmelighet? Markus gikk nok ikke rundt og tenkte på denne historien sin som noe han ville dele … men var det en hemmelighet inntil han ble konfrontert av Anne?

    Merkelige og litt løse tanker på en søndags morgen 😀

    Okkesom, flott novelle Iskwew, vurdert å gjøre dette som din «daytime job»?

  10. Iskwew sier:

    Definisjonen på en hemmelighet, shoaib. Hmmm. Vi bærer alle på historier og hendelser vi ikke forteller til noen, men er det en hemmelighet? Blir det først en hemmelighet når andre vet om det?

    Jeg tror kanskje den store forskjellen på en hemmelighet vi har alene, og en som er delt, enten bevisst eller fordi noen oppdager det, er at noe av makten i våre liv er fratatt oss. Problemstillingen for Markus hadde jo vært helt annerledes om han hadde hemmeligheten alene, den ville ikke være en trussel og noe han ikke hadde kontroll på informasjonsflyten fra. Han ville sikkert ventet lenge med å fortelle, om noen gang. Dette er jo gjerne ikke en historier du har lyst til å servere tidlig i et forhold.

    Når den ikke lenger var hans alene, fikk hemmeligheten i seg selv makt, i det at de preget alle de involverte, selv hun som ikke visste. Han burde helt sikkert ha fortalt det når Anne visste. Det hadde nesten garantert gjort mindre skade enn hva som ble tilfelle som følge av fortielse.

    Når det gjelder dagjobben, så tror jeg at jeg beholder den :o) Men takk for godord!

  11. Sexy Sadie sier:

    Det er vel noen skjeletter i skapene til alle sammen, som man ikke vil noen skal vite om.

  12. alliene sier:

    Hendelser som involverer andre mennesker eller som snakkes om, forblir sjelden hemmelige. En ordentlig hemmelighet er noe man bærer på helt alene. Når den involverer flere mennesker, løpes alltid risikoen for at hemmeligheten en gang vil bli avslørt – som her.

    Varer ærlighet lengst? Ville Markus fått en fair sjans hvis han hadde fortalt sannheten? Og hadde han rett på en? Dette var en historie som reiste mange spennende spørsmål og dilemmaer. Jeg vet ikke om det var noen annen utgang på denne historien enn det du fortalte her. Jeg hadde hatt vanskelig for å klare å se nøytralt på en mann som en gang hadde voldtatt noen om han aldri så mye hadde innrømmet det og det aldri hadde skjedd igjen.

    Kanskje dette er et eksempel på en historie der det hadde vært best om man aldri fikk vite noe.

    Fin løsning på oppgaven.

  13. Iskwew sier:

    Det er sikkert, alliene, når mer enn et menneske vet noe, er risikoen der for at mange vet det. Og noen ganger er tilfeldighetene slik at de spiller oss en puss.

    Jeg tror det hadde vært veldig annerledes om Markus hadde fortalt selv når det var klart at Anne visste. Men jeg vet ikke hvordan jeg selv hadde reagert på å få det fortalt, det er vanskelig å leve med. Samtidig mener jeg at man ikke kan forfølges til evig tid av noe man en gang gjorde. Men jeg ville brukt mye tid på å forsikrer meg om at han hadde forstått hva han hadde gjort.

    Og noen historier kan det være like greit å ikke vite. F.eks. om jeg hadde en mann, og han hadde vært utro en gang, så fikk han bære det selv. Å fortelle det vil være en måte å lette egen samvittighet ved å legge byrder på andre. Det er en slags måte å dele skyld på, som jeg ikke liker. Ærlighet for enhver pris er ikke veien å gå. Noe må man rett og slett bære og leve med selv.

  14. Milton Marx sier:

    Det jeg tror jeg ville gjort i situasjonen hvis jeg var Cathrine, var å la ;arkus få valget mellom en reell oppskværing med Ellen eller å gå sin vei. Her er det kanskje et spørsmål om troverdigheten i historien. Vil et voldtektsoffer i den grad legge ting bak seg at hun vil la en veninnes veninne risikere å bli et nytt offer?

    Dersom Ellen ville, kunne hun med andre ord kreve en tilståelse og en dom alt etter hva som måtte være realistisk, og hun ville kunne blokkere et virkelig forhold for Markus.

    Hvorfor skulle Cathrine gjøre noe slikt? Fordi det ville være en sjanse for å la Markus vise at han virkelig mente alvor. Det ville være en kjærlighetserklæring langt sterkere enn hva man ellers er vant til å se.

  15. Iskwew sier:

    Hmmm, Milton. Interessant løsning. Han stakk jo vitterlig av. Så er spørsmålet hva Ellen vil, men at han gjør noe for å rette opp i forhold til henne, det er en god tanke. Og jeg ser ikke bort fra at det kan være godt for Markus også, ettersom dette har plaget ham i 10 år.

  16. Audun sier:

    Jeg har vel nevnt det tidligere, men jeg gjentar det gjerne: Du skriver som en gudinne, Isk. Det er en sann fornøyelse å lese skriveriene dine. Hvis du noensinne skulle bestemme deg for å gi ut en bok, kommer jeg til å stå i kø for å sikre meg den 🙂

  17. Iskwew sier:

    Takk skal du ha, Audun :o) Om DET noen gang skjer skal du få et gratis-eksemplar :o)

  18. Audun sier:

    Jeh skal huse det 🙂
    Jeg er en sterk tilhenger av å ære den som æres bør 🙂

  19. Iskwew sier:

    Eg ska hugsa det og!

    Godord gjør alltid godt :o)

  20. Goodwill sier:

    Slutter meg til Audun her, du skriver drivende godt om dette temaet, som jeg aner at du har egne erfaringer med.

    Verkebyller blir ikke borte av seg selv, de må tas hull på. Gjør man ikke det vil de bare vokse og bli vondere. Jo tidligere man kan ta dem jo mindre skade vil de gjøre. Slik det ble nå ble både Anne og Markus svikere i forhold til Cathrine. Jeg synes Anne skulle gjort det klart for Markus at hun ikke ville la hans fortid ødelegge hennes forhold til bestevenninnen, så fikk han avgjøre om han skulle fortelle det selv, eller om han ville at Anne skulle gjøre det.

    Det er ikke bare ‘fortelle eller ikke fortelle’ som er avgjørende her. Like viktig er ‘hvordan fortelle’. Siden du har latt Markus være en ‘ordentlig mann’ skal man ikke se bort fra at forholdet kunne hatt en sjanse, kanskje til og med vært styrket av åpenhet, men det er helt avhengig av hvordan saken ble lagt fram for Cathrine. Uansett ville det skapt et sår, men noen sår gror bedre enn andre…

    God lesning på en mørk mandags ettermiddag med snø på 🙂

  21. Iskwew sier:

    Takk, Goodwill :o) Jeg har ikke erfaring med akkurat en slik hemmelighet, den er fiktiv. Men jeg har mye erfaring med å få hemmeligheter og skulle holde på dem. Ganske mange, og rimelig store.

    Jeg er enig i at Anne skulle ha gitt Markus et slikt ultimatum, når han åpenbart ikke ville fortelle det, uten litt press. For det satte Anne i en umulig situasjon, og Cathrine burde ha fått vite.

    Jeg tror denne hemmeligheten burde være mulig å komme helskinnet ut av, OM det som du sier blir fortalt på den rette måten. Kanskje i kombinasjon med å «gjøre opp for seg» på en eller annen måte, slik Milton antyder.

  22. morten sier:

    Må bare få sagt at dette var bra greier, Iskwew! Eksemplet er godt valgt og jeg syns du lager en bra historie av det også. Diskusjonen i etterkant vitner også om at du hadde funnet noen gode nyanser som skaper grobunn for problematikk og diskusjon, og det er jo litt av moroa. Finfin lesing, dette!

  23. Iskwew sier:

    Takk skal du ha, Morten :o) Jeg tror de problemstillingene vi står overfor ellers i livet ikke er så enkle at svaret er gitt på forhånd. Svært lite i livet er svart hvitt, og det er det viktig å huske.

  24. Jeg likte egentlig ikke denne historien. Språket lander liksom i kioskromansjangeren, og det syns jeg egentlig problemstillingen gjør også.
    Hvor interessante er egentlig etiske dilemmaer? Jeg vet ikke lenger helt, ingen situasjoner er uansett like. Jeg syntes egentlig etiske dilemmaer var mer interessante før jeg leste denne novellen.
    Dessuten ville jeg ikke introdusert meg slik du gjorde, heller startet rett på uten å fortelle alle hva du skal gjøre, og også hatt en avslutning. Det kan gjerne være en åpen slutt slik du legger opp til, men det bør uansett være en avslutning og litt tid for ettertanke istedenfor en «hva syns dere» kommentar.
    Generelt syns jeg den er alt for belærende, moralistisk (selv om den prøver å ikke være det) og overtydelig, jeg føler meg rett og slett litt undervurdert som leser. Dialogene er for stive og tilgjorte og det er en del unødvendige klisjeer i språket.
    Jaja, slik kritikk burde man sikkert holde for seg selv i bloggemediet, men jeg regner med at du takler en negativ når du har fått så mye positiv omtale ellers. Bloggere er generelt sett unvikende når det gjelder å gi kritikk, og jeg skulle gjerne fått mer av det selv.
    Tror jeg står over å spekulere i hva jeg ville ha gjort i en lignende situasjon, spørsmålet kan uansett ikke bli noe annet enn hva jeg tror jeg ville ha gjort. Syns uansett det virker urealistisk at vennskapet vil ta slutt på grunn av dette, og i så fall kan det kanskje være det samme, de bærer uansett preg av å være skåret ut i papp, så jeg klarer ikke helt å bry meg om noen av dem.

  25. Iskwew sier:

    Nå er ikke jeg noen garvet novelleskribent, da. Og dette var en oppgave jeg fikk, derav innledningen. Den er skrevet på omtrent tre timer, og formen ble valgt fordi jeg ikke syntes det passe for ren prosa.

    Jeg vil tro at din interesse for etiske dilemmaer neppe står og faller på dette :o)

Top