Og dette er ikke noe enkelt problemkompleks i det hele tatt.

Og den store debatten orker ikke jeg ta på en stund.

Tenk f.eks. et par som vil ha barn, og omsider lykkes i å oppnå en graviditet. Deretter kommer det et opprivende brudd. Kvinnen velger å få foretatt en abort fordi hun kort og godt ikke ønsker å ha et barn sammen med denne faren.

Poenget: At i den siste diskusjonen har det vært en vridning i retning at fedre til abortfostre er sånne som ikke har kunnes styre pikken. Det er en forenkling. Også kjærlighetsbarn aborteres.

Et punkt som ikke har blitt berørt i det hele tatt, er at samfunnet har endret seg betydelig etter at abortstriden virkelig gikk høyt for 30-40 år siden. Er det sikkert at vi ville hatt selvbestemt abort i dag dersom dagens velferdssystem hadde eksistert for 40 år siden? I dag er det mulig å få seg en utdannelse og en god jobb selv om man får et ikke planlagt barn. Det jeg sier er at enkelte av argumentene som talte for abortloven for 40 år siden, står svakere i dag. Eksempelvis stigmatiseres du ikke i samme grad dersom du blir alenemor. Du konfronteres ikke med skammen over å være alenemor hvor enn du måtte gå.

Debatten ville trolig ha blitt roligere dersom man hadde tatt problemet ved roten: Burde vi fortsatt ha selvbestemt abort i dag? Det har vel aldri vært slik at mannen både kunne kreve gjennomført en abort og kreve gjennomføring av et svangerskap – og da er det litt trist at debatten kjøres dit.

Det man bør kunne si uten at noen burde bli rasende, er at grunnene til å gjennomføre dagens abortlov har blitt svekket. Det har blitt lettere å være alenemor enn det var i 40- og 50-årene.

Derfor hadde det vært bedre om den siste tidens debatt hadde blitt kjørt på om tiden er inne for å avskaffe retten til selvbestemt abort. I så tilfelle ville vi unngått mye sludder som at det er mer mannens ansvar å bruke prevensjon enn kvinnens. Denslags er sidespor, og kun verktøy i hendene på de som i første rekke er feminister, og kun i mindre grad er mennesker og medlemmer av gruppen folk flest. Det er ammunisjon for de unyanserte.

Ønsker vi at våre døtre skal ha rett til selvbestemt abort? Det er et vanskelig spørsmål, og det er definitivt for vanskelig til at vi kan si oss fornøyd med at debatten synker til “prevansjonsnivå”. “Hvis du ikke vil bruke gummi, så får du finne deg i at jeg tar konsekvensene, og tar abort”.

Det kan være verdt å tenke gjennom at dersom beslutningstakerne hadde visst at kvinner ville argumentere slik den gang da loven ble vedtatt, ville den kanskje ikke ha fått den nødvendige støtten, for kan man si klarere at man bruker abort til prevensjon?

Kanskje er det på tide at vi kuttet tullet, og tar fatt på den virkelige abortdiskusjonen: burde vi avskaffe selvbestemt abort?

Jeg tror aspektet med valg og ansvar for egne handlinger er et sspekt som må være med i denne debatten, jeg. Det er ikke alt som kan løses med lovregulering.

Jeg synes du oppsummerer debatten veldig fint her. Jeg tror du har gitt mange noe å tenke over gjennom dine tanker om ansvar og valg. Det å ta ansvar og gjøre valg er det som kan løfte oss fra å eksistere til å leve!

Runar Døving, forsker ved Sifo skrev en kronikk  14. oktober 2006 om likestillingskamp for menn i dagens Aftenposten. I den anledning vil jeg anbefale alle å lese både hans kronikk og Iskwews raske og kontante kommentar om den o…