Den omvendte likestillingskampen (2)
Iskwew | 14.10.06 | 121 kommentarer | 
Da kom det endelig frem en mann som mener at vi trenger en omvendt likestillingskamp. Han heter Runar Døving, er forsker ved Statens Institutt for forbruksforskning, og skriver i dag en kronikk i Aftenposten, kalt Mannskamp for likestilling.
Og jeg vet ikke helt hvor jeg skal begynne.
Hovedpoenget hans er at kvinner må slutte å kalle seg ofre. Nå har jeg personlig aldri kalt meg noe offer, da. Men det er noe kvinner generelt gjør, mener han, selv om vi ikke har grunn til det:
“I Norge lever kvinner fem år lenger enn menn. Mer enn ni av ti som sitter i fengsel er menn. Tre av fire som begår selvmord er menn. Menn må i militæret, kvinner slipper. Menn er overrepresentert i statistikker som gjelder skader, ulykker, drukning, fyll og depresjoner. Kvinner får barna etter samlivsbrudd i ni av ti tilfeller. Og det begynner tidlig. Jenter får bedre karakter enn gutter i 90 prosent av fagene.”
Kvinner lever lenger enn menn i alle samfunn. Det kommer av at menn har en større grad av risikoatferd. De kjører fortere med bil. De spiser dårligere mat. De jobber mer, stresser mer og utsetter seg for mer helsemessig risiko. De kjører mer båt i fylla, tisser mer over ripa og faller i vannet og så videre. Dette er det bare menn som kan gjøre noe med. Ved å ha mindre risikabel atferd. Dette er noe for menn å kjempe for, det er jeg enig i. Men ikke noe kvinner kan gjøre noe med, så vidt jeg kan se.
“Likestilling i lønnskampen blir fremstilt som en del av menns overlegne makt fordi menn tjener mer. Kampen om lik lønn er blitt tolket som en felles kvinnekamp. Men lønn er knyttet til husholdning, ikke til personlig inntekt.”
Jeg er ikke helt sikker på at jeg skjønner denne (egentlig er jeg sikker på at jeg vel ikke skjønner den). Lønn er knyttet til husholdning, ikke personlig inntekt? Mener han at det er slik at bedre kontakt med barn fordi man jobber mindre er lønn knyttet til husholdning?
Så snakker han mye om at kvinnene får barna etter samlivsbrudd. Og det har han rett i, selv om det sakte viser seg å bli mer og mer delt omsorg. Ting endrer seg ikke over natten, vet du, Runar. Og jeg er enig i at dette er et område der menn kan kjempe en kamp, siden jeg tror at menn like godt som kvinner kan ta seg av barn.
Men at det skulle være i lovverket problemet ligger, det skjønner jeg ikke. Lovverket er meg bekjent kjønnsnøytralt. At det praktiseres annerledes, det er en annen sak.
“Retten til å få barn er også utelukkende kvinnens. I skilsmisselovgivning er “det beste for barnet” og “egnet omsorgsperson” som er det sentrale juridiske argumentet, og som vanligvis blir synonymt med kvinnen.”
Retten til å få barn er også utelukkende kvinnens? Hva mener han her? At det bare er kvinner som kan føde barn? Mener han at kvinner skal kunne tvinges til å føde barn på vegne av en mann? Eller mener han at dette er en rett kvinner utelukkende har ved skilsmisse? Er det variant 1 han mener, så er det rett og slett umulig å gjøre det slik at menn kan føde barn, eller å tvinge kvinner til å føde barn for menn. Er det variant 2, så er det feil, det er ikke en kvinnerett, men det ender ofte med at kvinner får barna, det er gjeldende praksis.
Så snakker han om at “Statistikkene viser at det er kvinner som oftest tar initiativ til skilsmisse, og det er kvinnen som får barnet i 90 prosent av tilfellene. Det kan de med loven i hånd, mens myten får det til å se ut som om mannen ikke vil ha barna.”
Mener han da at det ikke finnes menn som ikke vil ha barn de er fedre til? Det gjør det jo, det vet jeg jo at finnes. Men det er en kvinnekonspirasjon? Menn må kreve, slåss og kjempe for delt foreldreansvar, så enkelt er det. Det betyr at de må delta i å ta ansvar for barn ikke bare etter skilsmisse, men før. Der trykker noe av skoen. Så kan jeg være enig i at kvinner i større grad må slippe dem til, men først må det ytres ønske om det, og så tror jeg lønnsforskjeller må utjevnes slik at det ikke koster veldig mye mer at mannen er hjemme, enn at kvinnen er det.
Så har han et poeng som jeg mener er viktig. Nemlig det at jenter/kvinner utdanner seg mer og har bedre resultater. Om vi som jeg mener at det ikke er vesentlig forskjell på menns og kvinners intelligens, så er bør det ikke være slik. Kvinner og menn bør gjøre det omtrent like bra, med mindre det er noe i skolesystemet som gjør at det ikke er slik. Der tror jeg vi fremover vil se en del forskning på skolen fremover, og det er en betimelig kampsak for menn OG kvinner. Flere menn inn i skolen hadde vært veldig bra, for skolen er svært kvinnedominert. Men det er et valg menn må gjøre, de må ville inn i skolen, det er ikke noe kvinner kan gjøre for dem.
Så til oppsummeringen:
Det er på tide å snakke om reell likestilling. Barnelovene må endres. Delt omsorg må bli en selvfølge. Mannen må være part i saken i abortspørsmålet. Skolens tilpasning må endres til også å gjelde gutter. Helseinnsatsen må organiseres slik at menn og kvinner kommer ut likt på alle levekårsindekser. Menn kan ikke lenger bli sett på som potensielle sexforbrytere.
Jeg kan ikke skjønne at det er barnelovene som må endres, for de er kjønnsnøytrale. Det er mulig praksis må endres, men det er en annen sak.
Mannen må være part i en abortsak, sier han. Hva betyr det? At menn skal kunne tvinge en kvinne til abort om kvinnen ikke vil ta abort? At menn skal kunne tvinge kvinner til å bære frem barn? Vi har et uløselig problem her, og det er det faktum at det ER og vil forbli kvinner som blir gravide og bærer frem barn i sin livmor. Derfor mener jeg det må være slik at retten til abort er en rett kvinnen har alene.
Når det gjelder skolen, er jeg som sagt enig i at her har vi et problem.
Når det gjelder at helseinnsatsen skal organiseres slik at kvinner og menn kommer likt ut på alle levekårsundersøkelser, så handler det rett og slett om at menn må velge å ikke ha så mye større grad av risikoatferd enn kvinner. Det er faktisk så enkelt. Medisinsk forskning er allerede i stor grad rettet mot menn og menns sykdommer. Dessuten må menn begynne å gå til legen, å ikke tro at det å ikke gå til legen er et tegn på at man er ekte mann.
Når det gjelder at menn ikke lenger må bli sett på som potensielle sexforbrytere, så er jeg enig i at det er få menn som er det. Men det er fortsatt slik at de fleste sexforbrytere ER menn, og der må menn jobbe med egne holdninger. Kvinners rettssikkerhet når det gjelder seksualisert vold er ikke-eksisterende. Mantraet er at kvinner må være mer forsiktige, og ellers toer de fleste menn sine hender, kan det se ut som.
Dette handler, som det meste, om valg. Menn må velge å prioritere barna sine, de må velge å delta i hjemmet. Kvinner må velge å slippe dem til. Menn må velge å ha mindre risikoatferd og gå mer til legen. Kvinner kan ikke velge det for dem. Menn må velge å bruke kondom om de ikke vil ha barn. Det er den måte de kan hindre uønskede svangerskap på. Menn må gjerne kvoteres inn i skolen, for det trengs menn der.
“Den dag da menn og kvinner lever like lenge og det er lik rett til barna, da først kan likestillingskampen revurderes.”
Menn må kreve denne retten til barna. Den kommer ikke av seg selv. Slåss for barna. Delta i livene deres, ikke bare etter et samlivsbrudd, men før. Kjemp for lik lønn for menn og kvinner, slik at det blir mindre økonomisk belastende at en mann er hjemme med barn. Jobb mindre overtid, fokuser mindre på karriere. Og slutt å kjøre båt i fylla, alt for fort med bil, spis sunnere mat og ta en tur til legen om du ikke er frisk.
Dette handler om dine livsvalg, mann – det er bare du som kan gjøre dem. Kom deg opp på barrikadene og slåss for barna dine og et langt og godt liv!
Relaterte poster
Arkivert som: Meninger om mangt og mye
Kommentarer (121)
Legg inn en kommentar | Trackback URL
Hei
Igjen, beklager om jeg sa noe galt, jeg er sikker på at du ønsket din sønn, jeg mener bare at det er lurt og ikke bare tenke det verste om andres meninger hele tiden, jeg vet fra annet hold at det ikke er bare bare og vokse opp med en motvillig bidragsbetalende forelder som øønsker den langt vekk, det var det jeg mente og at det derfor er en modig og dristig avgjørelse og beholde et barn som ikke er ønsket av den andre. Det var det jeg mente det var ikke meningen og såre
Angående rettsapparatet så var det det jeg mente med forskrifter men nå skal det vist gå igjennom hele loven ble det sagt på tv og det er bra
Angående straffejus så kan jeg vere enig i at det er skeivheter, men det er mange faktorer her strafferamme og omstendigheter, men jeg kan vere enig i at dominans av et kjønn i dommerpaneler kan vere uheldig, en mor slapp straff for fyllekjøring to ganger da det var kvinnelig flertall i panelet, hvis mannelig flertall i andre saker og har uheldige sider som du sier mener jeg det beste hadde vert likt antall, altså fire da to to eller seks da tre tre i steden for fem eller tre da med en overdommer som kan avgjøre om det blir likt.
Det interessante med krimjus er jo at di nå vil forenkle juryordningen i steden for og bygge den ut jeg tror det vil bli dårlige dommer og dårlig rettsikkerhet av det.
Till Sexy Sadie,
jeg syns du går langt her, er det syting og ville ha mer tid med barna? Er det syting og ville ha mer samver? Er det syting og ville delta mer i avgjørelser? Vis dere som deg syns vi syter så hva med og se på andre verdier for barnet en bare hva som gir mest i bidrag, eller også krev at mannen gjør sin del mens dere er sammen i steden for og iriterer dere over at han vil stille opp mer etterpå.
En annen ting er at dere kvinner faktisk ble hørt og fikk det bedre da dere kjempet kampen, hva om samfunnet bare hadde kalt det syting og ignorert det? vi lever i et demokrati d a må vi vel kunne snakke om det vi er fornøyd eller missfornøyd med uten at det skal kalles syting
Truls, akkurat på dette er jeg nok ganske steil. Javisst, er det vondt for et barn å være ønsket, men det betyr ikke at barn som ikke er ønsket av to foreldre, ikke samtidig kan være svært så ønsket. Som min sønn er.
Ja jeg så at de skal gå gjennom hele lovverket, og det skal bli en interessant prosess å følge. Dette er jo et minefelt av mennesker, følelser og sårhet. Det gjelder begge kjønn, ikke bare menn.
Jeg har skrevet en del om voldtekt, om du vil lese om det. En faktadel her, og en debattdel her.
[...] Jeg er en maskulist. Dette betyr at jeg syns dagens kvinnedominerte samfunn er hyklerisk, urettferdig og bør forandres. Endelig ser det ut til at det er flere enn meg som tenker på samme måte. Selvfølgelig får slike uttalelser endel motstand fra moderne kvinner. Videre vil denne posten kort gå inn på noen få av punktene som gjør at kvinner stiller sterkere enn menn i dagens Norge. [...]
Menn og deres makt over egen kropp…
Norges alenefedre mobiliserer til kamp. Det er ikke et vakkert syn. De er sure, de er bitre og de er hatefulle. Avisenes kommentarfelt byr på smakebiter fra raknede kjærlighetsforhold landet over. Historiene er lange og såre med detal…
Ellers da, så visste jeg ikke at det var en menneskerettighet å få barn…
Kjære Iskwew. Gratulerer med en oppegående debatt! Det må være gøy at din blogg er et av de stedene med høyest nivå i denne debatten, slik jeg ser det. Jeg har et par anklager til deg i din argumentasjon, som jeg veldig gjerne vil at du tar deg tid til å svare på, selv om jeg er sent ute:
1. Du har naturligvis helt rett i at menn må endre atferd dersom skjevhetene som Døving beskriver skal forandres. Imidlertid synes du å mene at “menn” er synonymt med “den enkelte mann”. Dette er problematisk, fordi du overser de strukturalistiske forklaringene til atferd. Jeg har naturligvis forstått at du er en sterk tilhenger av den frie vilje, men fra mitt synspunkt synes det absurd å hevde at f.eks. selvmord, alkoholisme, lav levealder og kriminalitet utelukkende er et resultat av frie valg, og ikke også kan forklares av samfunnsstrukturer – det er jo dette samfunnsforksningen viser oss. Dersom vi er enige om dette, synes det jo også å være en logisk slutning at samfunnet kan påvirke disse strukturene. Poenget er at samfunnet ikke har vært særlig interessert i å rette opp slike kjønnsmessige, strukturelle skjevheter som går i disfavør menn.
2. Menn er diskriminert i barnelover. Dette er du enig i, og går langt i å hevde at det bør fortsette å være slik. Kvinner skal få lov til å bære frem barn dersom de ønsker det, og ta abort dersom de ønsker det. Dette er altså juridisk sett kvinners valg alene. Ser du ingen problemer med dette? Mannen er totalt avhengig av kvinnens dømmekraft. For å bruke et eksempel du helt sikkert ikke setter pris på: Dersom du hadde vært mann, hadde det vært din kvinnelige partner som hadde bestemt hvorvidt din sønn skulle bæres frem eller ikke. Er det rettferdig?
3. 90% av alle omsorgstvister (som ikke kan løses ved delt omsorg) ender med at mor får foreldrerettten. (jeg husker ikke kilden, men jeg har tatt det fra en kronikk i aftenposten samme dag som bekkemellem orheims kronikk). Er dette fordi kvinner generelt er bedre skikket til å være foreldre? Når du på Døvings tall argumenterer med at menn først ved skilsmisse synes å bra seg om barna sine, virker du fordomsfull. Du argumenterer med myter mot statistikk.
4. Når du altså skriver om at alt handler om valg – at menn må velge å prioritere barn, utøve mindre risikoatferd og gå til legen – mener jeg at du har misforstått hovedpoenget. Det er ikke “deg” og “dine” livsvalg, “mann”, det handler om, det handler om å bedre livsvilkårene og likestillingen for menn som gruppe. Overført til kvinnekampen fra fordums tider kan man hevde at du forfekter en ideologi der hver enkelt kvinne må kjempe for å komme ut i arbeidslivet og få skikkelig betalt. Dersom det var sånn kvinnekampen hadde blitt utkjempet på 70-tallet, kunne man sett langt etter institusjonelle virkemidler som barnehageutbygging, fødselspermisjon, økonomisk likestillingspolitikk osv.
5. Slik jeg ser det, tar Døving opp et tema som må aktualiseres på samme måte som kvinnekampen ble aktualisert: Hvorfor er det slik at likestilling som politikk og begrep først og fremst retter seg inn mot det arbeidslivets økonomiske likestilling? Er ikke det fordi det er på dette området kvinner har vært undertrykt? Er det ikke nå på tidde å løfte hodet og se på andre – og kanskje mer betydningsfulle – områder av livet? (Slik som f.eks. god fysisk helse og et langt liv, god psykisk helse, det meningsfylte i å få og oppdra barn.)
Håper du tar deg tid til å svare meg!
Hei, Andreas.
Jeg er ikke så sikker på at jeg synes debatten i denne tråden ble så oppegående – personlig ble det mer skyttergravskrig enn noe annet. Og det er slitsomt å få pepper og kanel fra alle kanter, som jeg mistet til dels tålmodigheten et par steder.
1. Som du har forstått er jeg tilhenger at det frie valg, og jeg liker å se livet som en rekke med valg, selv i situasjoner der jeg strengt tatt ikke har kontroll også. Det er en livsfilosofi for meg, som jeg selvsagt skjønner at ikke alle er enige i. Men selvsagt kan samfunnet påvirke strukturer, det har man jo blant annet vist gjennom endringene i permisjonsreglene, som gjør at mens menn før ofte ikke tok ut permisjon, så gjør de det nå. Det er lovgiverne som har sørget for at atferd endres. Og jeg tror at samfunnet er i ferd med å få økt bevissthet på dette, det viser Karitas omfavnelse av Runar Døving. Ikke alt skjer over natten, men det skjer en utvikling. For eksempel er det slik at mange flere i dag enn for bare 10 år siden frivillig velger delt omsorg.
2. Jeg har ikke hevdet noe sted, så langt jeg kan skjønne, at diskriminering i barnelovene skal opprettholdes? Når det gjelder abort, vet jeg nesten ikke om jeg orker å gå inn i debatten en gang. For det er en gang slik at kvinner er født som det kjønn som kan føde barn, og når man så har en abortlov, med rett til fri abort, kan jeg ikke skjønne annet enn at menn verken skal kunne tvinge kvinner til å bære frem fostre mot sin vilje, eller at de skal kunne tvinges til abort. Om det er rettferdig? Jeg skjønner at mange menn kan slite i forhold til dette. Men hvordan skal du løse det? Med tvangsabort og tvangsgraviditet? Ved at mannen, ved hjelp av lovverket, overtar retten til å bestemme over en kvinnes kropp? Tror ikke det. Vi får bare være uenige, jeg orker ikke mer av den debatten.
3. Jeg har ikke tall for omsorgstviser, de 90% tror jeg er antall barn som bor hos mor. Som jeg sa i mitt innlegg, så mener ikke jeg at kvinner er mer skikket enn menn til å ta vare på barn. Jeg synes det er bra at dette kommer på dagsorden. Samtidig som menn også skal ta inn over seg at de må delta i sine barns liv også før skilsmisse. Gjør de det, er det ingen grunn til at de ikke skal ha samme rett til omsorg for barn. Noe er definitivt skjevt ved praktiseringen av loven.
4. Selvsagt kan samfunnet støtte opp under målsettinger som endrer atferd. Men det er ikke tvil om at menn har en høyere grad av risikoatferd, og det kan ikke bare løses med samfunnsgrep, og vi må ikke velge å se helt bort fra individets ansvar for sitt eget liv. Når det gjelder kriminalitet, vil jeg gjerne at du og andre som applauderer Døving, kommer med konkrete tanker om hva som skal gjøres. I forbindelse med voldtektsdebatten, mener jeg at dette ofte handler om holdninger, og holdninger jeg mener menn viser liten villighet til å gå inn i, for eksempel. Og hvordan mener du kvinner kan bidra?
5. Jeg tror ikke du finner mange kvinner som ikke ønsker at menn skal ta mer omsorg for barn, hus og hjem. Hvor er de kvinnene, spør jeg meg. Vis meg disse kvinnene som klamrer seg til sin makt i husholdningen.
Som en avslutning: Døving har samme effekt på kvinner, som ottar har på menn. Selv om han har noen poenger, blir de borte vekk i en retorikk som ikke apellerer til dialog og konstruktive innspill i det hele tatt. Det appellerer kun til skyttergravskrig, noe du jo ser i kommentarfeltet ikke bare her (her er det relativt gemyttlig tone) men også i avisene.
Det er ikke så mye “hva kvinner kan gjøre” og “hvilke kvinner” dette handler om som lovgivning, formelle og uformelle rettigheter. Kriminalitet kan f.eks. ha sammenheng med skoletapere og de som faller utenfor det offentlige systemet. Problemer knyttet til kjønn i skolen er i pedagogisk sammenheng nesten alltid knyttet til diskriminering og usynliggjøring av jenter, selv om forskning viser at det er gutter som har problemer med skolesystemet. Kvinner har hegemoni på barneomsorg, noe som viser seg i f.eks. omsorgstvister. Dermed handler det ikke om at kvinner ikke ønsker at menn skal ta mer ansvar, men at den reelle makten i disse forholdene som oftest ligger hos kvinnene. Dette altså samtidig med at det er skjedd en likestilling i arbeidslivet. Jeg ser, som Døving, et etterslep fra en ikke-likestilt tid der kvinner har, rettmessig, tilkjempet seg privilegier som menn tidligere har hatt enerett på, mens områder der menn kommer negativt ut, ikke er likestilte i samme grad. Militærtjeneste er jo et veldig konkret eksempel, mammografitilbudet kontra tilbud for sjekking av prostatakreft et annet, kvotering av kvinner inn i lederverv, men ikke inn i risikoyrker forbundet med kroppsarbeid et tredje.
Andreas, jeg tror det handler om mye mer enn å lovfeste rettigheter. Det er viktig, ingen tvil. En kollega på jobben gjorde meg oppmerksom på at det er slik f.eks. at barnetrygden følger mor, uansett. Det er en symbolsak, der de det gjelder bør kunne få bestemme om det skal være slik. Det er mange ting av alvorligere art enn det også. Men når det er sagt, så handler dette først og fremst om holdninger og kultur. Det endres ikke over natten.
Kriminalitet er en kompleks sak. Det har den alltid vært, og skjevfordelingen mellom kjønnene har alltid vært der. Det bør det vel være enighet om, og uansett så lar jo det seg dokumentere. Årsakene er komplekse. Jeg kan ikke nok om det.
Jeg er ikke samfunnsviter, muligens er det derfor jeg har problemer med maktbegrepet i denne sammenhengen. For det har jeg. Jeg har for eksempel makt til alt i mitt liv, i den konteksten (arbeidsliv, hjemme etc). Men hva hjelper det meg? Ikke til annet enn at jeg også har alt ansvaret.
Jeg synes du teoretiserer veldig, og det virker på meg som om hovedinnvendingene dine går på hvordan jeg formulerer meg.
Jeg er mest opptatt av hva vi gjør med dette. Hva gjør vi med skolen? Jeg er tilhenger av kvotering av menn inn i skolen, og det er det eneste området jeg er tilhenger av kvotering. Både når det gjelder kvinner og menn. Hva vi ellers skal gjøre, vet jeg ikke, men problemstillingen bør snarest forskes på. Selv vet jeg ikke nok om det.
Forøvrig har mihoe en mer konsistent gjennomgang av dette enn jeg har, synes jeg. Det innlegget håper jeg du har lest.
Jeg vil bare komme med et lite innspill når det gjelder hvem som skal være hjemme med barna. Nå er det slik at fra naturens side så var bryster ment til å fø opp barn. Morsmelk er den mest naturlige føden for et barn, og det er kun moren som har den. Jeg mener derfor at det i fleste tilfeller er moren som burde være hjemme med barnet, nettopp for å sørge for at barnet får denne næringen. Ihverfall det første leveåret… Jeg tror også at en kvinne som har født er psykisk og fysisk sterkt knyttet til barnet. Det eneste som står i hodet på en kvinne som har født er nettopp barnet, om det er sultent, om det får nok mat, om det har vondt noe sted…. Ikke veldig aktuelt for en nybakt mamma å spurte inn i arbeidslivet, med barseltårer og bekkenløsning.
Jeg er ganske enig at det ser stygt ut når alenefedre mobiliserer til kamp. I tillegg er det virkelig skremmende hvor lite mange menn ser ut til å forstå. Utrolig viktig at de innser at man må invistere til i familen mens den er der og ikke klage og syte når de ser den forsvinner, og de begriper ikke hvorfor. Kjenner en mann som i sin datters 10 år lange liv, aldri har pusset tennene hennes eller laget et måltid til henne. Er han da den som skal ha omsorgsretten? Den retten/privilegiet/plikten må fortjenes.
Tito, amming er viktig, og i hvert fall de første 6 månedene, da det anbefales fullamming, er det vanskelig å se for seg at mor ikke er den som er hjemme. Mor har også vært gjennom en stor fysisk påkjenning, det er det å være gravid og føde barn. Selv var jeg svært syk i 2 måneder etterpå, og trengte lang tid på å bli restituert. Og hormonene spretter rundt i kroppen og lager kaos. Det er en fysisk og psykisk stor påkjenning.
Eller er jeg helt enig med deg i at det er viktig å investere i familien når den er der. Og hvordan man enn snur og vender på det, så tror jeg det er en stor del av årsaken til at flest barn bor sammen med mødrene sine etter samlivsbrudd. Men det har jo skjedd veldig mye bare de siste 10 årene, tror jeg, og fedre deltar i en helt annen grad np enn de gjorde før.
Det er vanskelig å slippe denne debatten helt. Det har vært mange synspunkter å tenke igjennom og ta stilling til.
Først Iskwew, grunnen til at denne debatten lever lengst her er vel at du har vært flink til å bevare en moderat tone på debatten gjennom omtenktsomt, ærlig og nyansert å svare på innleggene. Noe som sikkert ikke har vært lett i og med at de fleste debattantene er selv-rekrutterte, dvs. sannsyligvis har en personlig historie som har ført til at de er spesielt opptatt av denne debatten (jepp, inkludert undertegnede). Men du kan i hvert fall være stolt av å ha en blogg som når utover den nærmeste bekjentskapskretsen og som har plass for kontrære meninger og ytringer.
Men det jeg ønsker å vende tilbake til i dette innlegget er hva vi egentlig debatterer, moral og holdninger eller verdier og prinsipper (nedfelt i lovverk)
Min mening er at denne debatten først og fremst demonstrerer at ulike verdier kolliderer både i hverdagens praksis og i lovverket. Henholdsvis hensynet til barnets beste, kjønnenes likestilling og rettferdighet.
Bare for å ta et par eksempler. Tito’s henstilling om at omsorgsretten må fortjenes. Verdikonflikt mellom barnets beste (to foreldre), kjønnenes likestilling (både menn og kvinner er like egnet til å gi omsorg) og rettferdighet (kun den som yter noe i forhold til barna kan ha omsorgsretten). Ett annet eks. fra debatten er delt omsorg for barn ved samlivsbrudd som normen. En konflikt mellom barnets beste (muligens å bo ett sted), kjønnenes likestilling (begge kjønn like egnet som omsorgspersoner) og rettferdighet (dele barnet mellom seg).
Problemet med debatten (igjen min mening) er først og fremst at den forholder seg til moral og holdningsnivået. Men en mer meningsfylt og konstruktiv måte å forholde seg til disse utfordringene er sannsynligvis å etablere et hierarki for verdiene. Barns beste må veie tyngre enn rettferdighet som igjen må vektes mer enn kjønnenes likestilling. Er det noen forskjell mellom rettferdighet og kjønnenes likestiling ? Kanskje, et eks. som har vært oppe er selvfølgelig igjen kvotering i styrer. I et meritokratisk samfunn er det rettferdig at den best kvalifiserte uansett kjønn får plassen.
Og hvordan kan man begrunne vektleggingen av de ulike verdiene ? Kunne rekkefølgen vært annerledes ? Rettferdighet før barns beste ? Likestilling før rettferdighet ? Ikke etter min mening.
Men det er det vi (annen rekkefølge på verdiene) sier hvis vi f.eks. mener at foreldre må ha delt omsorg etter samlivsbrudd, eller at menn må fortjene omsorgsretten gjennom deltakelse i barnas oppvekst. Eller for å ta Døving’s eksempel, menns likestillingskamp er viktigere enn barns beste. Og det er vel denne vektingen av verdiene som vi må ha klart for oss hvis v skal vurdere de ulike tiltakene som henholdsvis kan fremme kvinners og spesielt menns likestilling (som var der denne debatten startet).
Bluebird, det blir mer konstruktivt i denne tråden ettersom tiden går, synes jeg. Og denne debatten kommer til å bli bedre etterhvert som vi kommer bort fra det du sier selv-rekrutterende debatter. Mmeg inklusive, jeg var jo på grensen til å slette noen kommentarer, noe jeg aldri gjør. Jeg er svært lite tilhenger av sensur. Men jeg innrømmer å ikke ha være langt fra slettetasten når det gjaldt dette med abort.
La oss være enige om at vi IKKE lar debatten ligge, dette er en viktig debatt. Og i et konstruktivt spor som nå, er det mulig å føre den i noenlunde rimelige former.
Du hadde noen veldig gode, og konstryktive poenger her, synes jeg. Dette med et ulike verdier og behov, som til dels er i konflikt med hverandre, er det som gjør at disse omsorgskonfliktene oppstår. Og det er jo de som skal forvalte lovverket sitt dilemma, hele tiden. Det er basert på skjønn. Og samfunnet har i forhold til lovene stort sett bare definert en verdi veldig sterkt, og det er at det skal være til barnets beste. Det er grunnpilaren i alle lovgivning om dette. Barneloven vil bare endres til f.eks. delt omsorg for barn som norm, dersom lovgiverne anser at det er til barnets beste.
Men hva er til barnets beste? Det vil alltid være skjønn. Og det vil som regel stå to foreldre der, som vil det beste for sine barn. Jeg tror altså at grunnen til at omsorg er skjeft fordelt i dag, mellom mor og far etter samlivsbrudd, er at kvinner historisk har hatt et nærere forhold til barna enn menn. Men det er i ferd med å endres. Jeg synes det har vært en sterk utvikling når det gjelder omsorg for barn bare på de siste 10 årene. Det er mer akseptert at menn tar ansvar på barn, det merker jeg på jobben. Nå for tiden er det svært få møter som varer til etter 4, for det er aksept for at de fleste henter barn. Slik var det ikke for 10 år siden. Noen skjedde da man innførte tvungen pappa-kvote i svangerskapspermisjonen. Det ble mer akseptabelt for menn å ha omsorg for barn.
Uansett, barnelovgivningen er og må forbli fokusert på barnets beste.
Du plukker jo strengt tatt ingenting fra hverandre, men hopper elegant over innholdet for å knote om SEMANTIKK!? Det første avsnittet tar du en påstand for deg, eller riktigere sagt, du prøver å finne ut hva han mener, men selv mener du jo ingenting. Og hva med de andre? Hva med at gutter taper i klasserommet, at barna havner de facto hos moren, at det er “riktig” å si at moren er den beste omsorgspersonen? Kom med meninger, kom med noe som helst, ikke bare [...]. Ingenting.
Ja, kanskje vi skal leke “Hva med”-leken? Og legge til hva med kvinner i krisesentre, hva med kvinner som voldtas, hva med menn som IKKE vil ha kontakt med barna sine og så videre. Det er så mange “Hva med”-vinklinger at det ikke er måte på. Det blir imidlertid lite dialog av disse “Hva med”-greiene. Og det er det vi trenger, ikke en stillingskrig. Stillingskrigen er det Døving et company som har plassert oss i.
Forøvrig kommer du jo med null, niks og nada selv.
[...] [...]
Jeg mener steiner flyter i vann i Australia. Riktignok har jeg aldri vært i Australia eller giddet lære meg hva steiner er eller flyte er eller spørre noen som har greie på dette, men jeg mener at steiner flyter i Australia.
Vel, egentlig gjør jeg ikke det, men jeg trengte å finne på en gal mening om noe som faktisk er veldig faktabasert og åpenbart. Sånn at jeg virkelig og ordentlig kunne “mene” noe som var klart feil, og der det var klart at det å “ha en mening” uten kunnskap ble bare tull.
Hvis vi forutsetter en fast, målbar definisjon på intelligens blir også fordelingen av intelligens mellom menn og kvinner et rent faktum. Innenfor det vi klarer å gjøre av måling – som er en hel del – er det klare forskjeller i fordelingen av intelligens mellom menn og kvinner.
Hovedforskjellen er at menn har høyere spredning – de dummeste menneskene er menn. De smarteste menneskene er også menn.
Det er noen klare forskjeller i typen intelligens, også: Kvinner er sterkere verbalt, menn er sterkere rommessig (”spatial intelligence”).
Og det er pekere som går mot at det faktisk er en forskjell i gjennomsnittlig g-faktor også. Altså: Total intelligens ser, såvidt, ut til å være forskjellig. Kvinner ser gjennomsnittelig ut til å være såvidt under menn. Dog, det er relativt lite dokumentasjon, og det er en minimal forskjell (
Den med steinen skjønte jeg ikke, Eek. Eller det vil si, jeg skjønte ikke relevansen.
Jeg har ikke sett store undersøkelser som viser at det er synderlige forskjeller på menns og kvinners intelligens. Så dermed forutsetter jeg at det ikke er vesentlige forskjeller, og at det dermed ikke er noe grunn til at det skal være så vesentlige forskjeller mellom skoleresultater.
Danskene innfører trolig delt omsorg som norm. Foreldrene skal tvinges til samarbeid. Dette skriver Jyllands-Posten i dag.
Den artikkelen skal jeg lese etterpå. Men nå skal moren til kjøttmeisen hvile seg en liten stund.
*puh*
Du sier at barneloven er kjønnsnøytral. Det er den IKKE. Viser til barnelova § 35 første ledd som gir kvinner den fulle rett til barnet dersom man ikke er gift eller bor sammen. Og helt ærlig, de færreste i dag gifter seg, og enda færre holder sammen for resten av livet. Det er mange som går fra hverandre uten å være gift, denne loven er i bruk!
Så ikke kom her og snakk om kjønnsnøytralitet! For ingenting (så godt som) er kjønnsnøytralt,uten at det skal være noe negativt…