Om Hjørnet

I bloggen min skriver jeg om det som faller meg inn der og da. Derfor har den ingen rød tråd eller samlende tema, med den konsekvens at kategorien Diverse ganske stor. Bloggen min inneholder meninger, anekdoter fra dagliglivet, konspirasjoner, anvendt finans, filosofering, dikt jeg har skrevet og mye mer. Den dagen det bare er tørt […]

Print Friendly, PDF & Email

Les videre »

Kontakt

Navn (nødvendig):

E-mail (nødvendig):

Emne:

Melding:

Skriv bokstavene i bildet under:

captcha

Print Friendly, PDF & Email
Del denne posten:

Abonnér

Legg igjen e-mail, så får du mail når jeg publiserer nytt innhold.

Ta kontakt i sosiale medier

Du finner meg her:

Mye lest siste 30 dager

Sorry. No data so far.

Søk, og du skal finne (håper jeg)

Kjærlighet og andre demoner

09.09.06 i Mennesker

Gabriel Garcia Marques er en utrolig forfatter. Han skriver bøker, forteller historier, på en måte som griper tak i meg og holder taket til boken er ferdig, og jeg sitter litt skuffet over at den er ferdig. Bare titlene til Marques inneholder hele historier. Disse to, for eksempel:

Kjærlighet i koleraens tid

Kjærlighet og andre demoner

Nå skal jeg ikke skrive en bokanmeldelse her, men bare ta utgangspunkt i de to geniale titlene til Marques.

I går hadde jeg 6 fantastiske kvinner på besøk. Vi snakker mye om kjærligheten. Vi strever med den, og får den ikke til, med noen unntak. Og de som har funnet den, har historier om de gangene det ikke var kjærligheten de fant, selv om de kanskje trodde det.

Vi er desillusjonerte, med et aldersspenn på 20 år. Av samme grunn. Desillusjonerte fordi vi ikke finner eller får til denne kjærligheten. Fordi vi bommer, feiler og blir skuffet. Men fortsatt leter etter Den Store Kjærligheten. Jeg tror mennesket har en iboende trang i seg til å søke den, til å finne en partner. Så selv om vi faller, slår oss, mister illusjoner og er litt som brente barn foran ilden, slutter vi ikke å lete. Bevisst eller ubevisst.

Jeg tror vi lever i koleraens tid. En flyktig og litt syk tid, der alle vil ha mer, og ingen er fornøyde med noe, spesielt lenge. Marques skriver om den virkelige koleraens tid, men som et bilde på verden vi lever i, er det en god metafor. Kjærlighetens vilkår er ikke de beste, den slåss med dårlige odds. Vi er blitt flyktige. Kravstore. Vi har det så godt at det vi krever av selvrealisering kanskje går på bekostning av evnen til å elske et annet menneske. For det skal være så perfekt. Vi leter etter Det Perfekte Menneske. Et menneske som tilfredsstiller våre behov, gir oss det vi trenger og har lite feil og lyter. Jeg er sikkert ikke noe unntak. Vi er selvstendige og klarer oss selv. Det er ingen som av tvang er i et forhold.

Siden ingen av tvang er i et forhold, og alle klarer seg selv, så legges lista høyt før vi involverer oss. Før vi satser. Før vi kjemper. Før vi lever med vanskelige tider, og før vi tilpasser oss et annet menneskes behov.

Kjærligheten handler om å ville godt for en annen, ikke bare finne en som gjør oss godt. Jeg tror ikke at kjærligheten mellom mann og kvinne er altruistisk, det ligger alltid et underliggende krav om at den skal gjøre oss lykkelige. Og slik skal det være. Den skal ikke være selvutslettende. På ingen måte. Jeg tror som regel bare kjærligheten til barn er det. Men vi må innse at det ikke går når vi ikke finner balansen mellom det som gjør den andre godt og våre egne behov.

Og kjærligheten blir en demon.

Jakten på den fanger store deler av bevisstheten. Mange føler seg ulykkelige, og tenker at «bare jeg finner kjærligheten» da skal alt bli bra. Og om vi trenger en annen til å gjøre oss lykkelige, så legger vi samtidig formidable krav på den vi møter, kanskje krav som er så store at ingen kan møte dem. Noen blir som besatte, og flyr som sommerfugler fra blomst til blomst, og ikke før har de landet, før de flyr videre til den neste blomsten. For kanskje er det en vakrere blomst rundt neste sving? Kanskje er Det Perfekte Menneske over på den neste blomsterengen?

Å være desillusjonert i forhold til kjærligheten blir også en demom. Og den fanger fort en like stor del av bevisstheten, når vi tar avstand fra den, mister motet og ikke lenger tør lete i ubevisst redsel for å finne. Det blir et fengsel. Som jeg har fanget, for egen del, i et dikt jeg kalte Livløshetens likegyldighet. Det er en nummen følelse og samtidig en murrende lengsel etter noe du ikke tror er mulig. Det kjennes uendelig tomt å være likegyldig til kjærlighet, til å ikke tro på den eller håpe på å finne den. Jeg foretrekker nesten å ha det litt vondt, snarere enn å være livløs og likegyldig. Men noen ganger er det nødvendig å ta en pause, pakke seg inn i en kokong, ha det trygt, samle krefter, og ikke minst, finne mot.

For kjærligheten den krever først og fremst mot. Den krever at vi tør å ta sjansen, tør å stå med hjertet i hånden og si «Det er ditt». Uten å vite at det blir tatt imot.

Fra Warrior of the Light av Paulo Coelho:

For the warrior, impossible love does not exist.

He does not let himself be intimidated by silence, by indifference or by rejection. He knows that – under the mask of ice that people use – there exists a heart of fire.

For this reason, the warrior risks more than others. He incessantly searches for someone’s love – even if it means hearing the word “no” many times, to return home beaten, to feel rejected in body and soul.

A warrior does not let himself be scared when he searches for that which he needs. Without love, he is nothing.

Om vi ikke er ingenting uten kjærlighet, så er søken etter den, den sterkeste drivkraften i mennesket, så lenge det har mat og fysisisk trygghet. Det tror jeg. Og det er noe som ikke kan dekkes av barn, venner, familie, jobb eller materielle ting. Et behov vi har for å dele oss selv, gi og få, føle og sanse, være fysisk nær et annet menneske. Å hengi oss.

Behovet for å elske.

Noen ord til slutt, også fra Paulo Coelho:

En rose drømte dag og natt om å få selskap av bier, men ingen landet noen gang på kronbladene hennes.

Men blomsten fortsatte å drømme; gjennom mang en lang natt forestilte hun seg en himmel der mange bier kom flyende mot henne og kysset henne ømt. På denne måten maktet hun å stå imot til den neste dagen, da hun igjen åpnet opp for sollyset.

En natt spurte månen, som visste hvor ensom rosen følte seg:

– Er du ikke trett av å vente?
– Kanskje. Men jeg må kjempe videre.
– Hvorfor?
– Fordi om jeg ikke åpner meg opp, vil jeg visne.

I øyeblikk der ensomheten ser ut til å knuse all skjønnhet, er den eneste måten å yte motstand å forbli åpen.

Om vi ikke åpner oss, visner vi. Så det er ikke noe alternativ. Åpne må vi være. Mot må vi finne. Ellers visner vi.

Disclaimer: Dette ble ikke så klart og velformulert som det virket i hodet mitt i sted, men det får stå sin prøve. Ut i verden med tankene mine likevel :o)

Print Friendly, PDF & Email
Del denne posten:

Tagget med: ,

10 kommentarer

Trackback URL | Kommentar-feed

Sider som lenker til dette innlegget

  1. Iskwews hjørne på www » Blog Archive » Om kunst | 30.09.06
  1. Femie sier:

    så sant.

    Så mange av oss er alene, både kvinner og menn. Samtidig er det jo ikke nok at antall single matcher, det må være mer der enn at den andre ville passet greit på tegnebrettet.

    Vi må prøve å formulere, og prøve igjen.
    Til sammen blir det mening.

    Jeg synes ikke dette ble uforståelig. Det stemmer bra med mine tanker i hvertfall.
    Skriv mer du!

  2. Eirik sier:

    1. Dette hadde jeg ikke ventet. Det var overraskende.

    2. Det var veldig riktig.

    3. Jeg sitter og tenker på alle som ironiserer over «den store kjærligheten.»

    M+

  3. Iskwew sier:

    Femie: Jeg tror det er viktig å forsøke å rydde i tanker, og å spørre oss selv hva og hvorfor. Og dele dem med andre, slik at det er mulig å forstå. Forstå det som er så viktig, for oss alle, om vi stikker fingeren i jorda. No man is an island.

    Eirik: Hvorfor var det overraskende? Og de som ironiserer mest (som jeg gjør selv noen ganger) er kanskje de som savner «den store kjærligheten» mest. Som regel er ironi selvforsvar mer enn noe annet.

  4. Goodwill sier:

    Jeg tror at en like viktig drivkraft er å gi, som å få. Å kunne gi sin kjærlighet til et annet menneske. Å oppleve gjensidighet i kjærligheten er naturligvis det alle ønsker seg, men det kommer ikke uten vilje til å gi. Fra begge parter. Paulo Coelho har noen ord om dette også.

    Det å elske og å bli elsket av et annet menneske er det aller fineste. Verdt å drømme om, kjempe for – og skrive om.

    Sett fra en balkong på Mallorca 🙂

  5. Iskwew sier:

    Det var godt sett fra en balkong på Mallorca, Goodwill :o) Og nei, om alle bare tenker på å få, få sine egne behov tilfredsstilt, så blir vi gående alene, det har du helt rett i.

    (PS: jeg retter Gondwill til Goodwill for deg :o) )

  6. Goodwill sier:

    Smiler…takk skal du ha! Det er mulig at det ble nok rødvin på meg i kveld, og at det således er tid for å forflytte seg fra terrassen til senga. Det meldes om sol og varme i morgen også!

    *nattaklem*

  7. Iskwew sier:

    Ja, det kan høres fornuftig ut, så du får noe ut av soldagen i morgen også :o)

    *nattaklem*

    (Uten rødvin i kveld, det ble nok i går – selv om det var hvitvin)

  8. Tiqui sier:

    Her var det mange gode tanker, og selv om vi ofte er desillusjonerte, så opplever jeg denne teksten som åpen, positiv, forventningsfull og håpefull. Akkurat slik rosen du beskrev. Og mens man står der og blomstrer åpen og i håpet er det heldigvis mye som skjer rundt, mye å se på underveis, godt vær å glede seg over og milde vindpust som gir energi.

    Selv om man er på søken, betyr ikke det at man ikke kan nyte det vidunderlige man kommer over mens man leter. 🙂 Jeg vil ikke kalle det venting – iallfall ikke i en slik betydning som at «bare man finner kjærligheten – så blir alt bra». Det meste er bra før også, underveis og etter. Men det er ikke slik at alt faller på plass den dagen man finner kjærligheten, det er da arbeidet virkelig begynner.

  9. Iskwew sier:

    Jeg er åpen, men jeg har vært utrolig lukket og vet hva det vil si også. Jeg vet at det ikke er et så godt liv som man kan ha. Men jeg slåss med meg selv til tider, det er sikkert.

    Vi må finne svarene i oss selv og det livet vi lever, her og nå. Gjør vi ikke det, legger vi fort umenneskelige krav på de vi møter. Svarene ligger i oss selv, og bare når vi finner de der, kan vi være noe for andre. Tror jeg.

Top