Kjærlighet og andre demoner

Gabriel Garcia Marques er en utrolig forfatter. Han skriver bøker, forteller historier, på en måte som griper tak i meg og holder taket til boken er ferdig, og jeg sitter litt skuffet over at den er ferdig. Bare titlene til Marques inneholder hele historier. Disse to, for eksempel:

Kjærlighet i koleraens tid

Kjærlighet og andre demoner

NÃ¥ skal jeg ikke skrive en bokanmeldelse her, men bare ta utgangspunkt i de to geniale titlene til Marques.

I går hadde jeg 6 fantastiske kvinner på besøk. Vi snakker mye om kjærligheten. Vi strever med den, og får den ikke til, med noen unntak. Og de som har funnet den, har historier om de gangene det ikke var kjærligheten de fant, selv om de kanskje trodde det.

Vi er desillusjonerte, med et aldersspenn på 20 år. Av samme grunn. Desillusjonerte fordi vi ikke finner eller får til denne kjærligheten. Fordi vi bommer, feiler og blir skuffet. Men fortsatt leter etter Den Store Kjærligheten. Jeg tror mennesket har en iboende trang i seg til å søke den, til å finne en partner. Så selv om vi faller, slår oss, mister illusjoner og er litt som brente barn foran ilden, slutter vi ikke å lete. Bevisst eller ubevisst.

Jeg tror vi lever i koleraens tid. En flyktig og litt syk tid, der alle vil ha mer, og ingen er fornøyde med noe, spesielt lenge. Marques skriver om den virkelige koleraens tid, men som et bilde på verden vi lever i, er det en god metafor. Kjærlighetens vilkår er ikke de beste, den slåss med dårlige odds. Vi er blitt flyktige. Kravstore. Vi har det så godt at det vi krever av selvrealisering kanskje går på bekostning av evnen til å elske et annet menneske. For det skal være så perfekt. Vi leter etter Det Perfekte Menneske. Et menneske som tilfredsstiller våre behov, gir oss det vi trenger og har lite feil og lyter. Jeg er sikkert ikke noe unntak. Vi er selvstendige og klarer oss selv. Det er ingen som av tvang er i et forhold.

Siden ingen av tvang er i et forhold, og alle klarer seg selv, så legges lista høyt før vi involverer oss. Før vi satser. Før vi kjemper. Før vi lever med vanskelige tider, og før vi tilpasser oss et annet menneskes behov.

Kjærligheten handler om å ville godt for en annen, ikke bare finne en som gjør oss godt. Jeg tror ikke at kjærligheten mellom mann og kvinne er altruistisk, det ligger alltid et underliggende krav om at den skal gjøre oss lykkelige. Og slik skal det være. Den skal ikke være selvutslettende. På ingen måte. Jeg tror som regel bare kjærligheten til barn er det. Men vi må innse at det ikke går når vi ikke finner balansen mellom det som gjør den andre godt og våre egne behov.

Og kjærligheten blir en demon.

Jakten pÃ¥ den fanger store deler av bevisstheten. Mange føler seg ulykkelige, og tenker at “bare jeg finner kjærligheten” da skal alt bli bra. Og om vi trenger en annen til Ã¥ gjøre oss lykkelige, sÃ¥ legger vi samtidig formidable krav pÃ¥ den vi møter, kanskje krav som er sÃ¥ store at ingen kan møte dem. Noen blir som besatte, og flyr som sommerfugler fra blomst til blomst, og ikke før har de landet, før de flyr videre til den neste blomsten. For kanskje er det en vakrere blomst rundt neste sving? Kanskje er Det Perfekte Menneske over pÃ¥ den neste blomsterengen?

Å være desillusjonert i forhold til kjærligheten blir også en demom. Og den fanger fort en like stor del av bevisstheten, når vi tar avstand fra den, mister motet og ikke lenger tør lete i ubevisst redsel for å finne. Det blir et fengsel. Som jeg har fanget, for egen del, i et dikt jeg kalte Livløshetens likegyldighet. Det er en nummen følelse og samtidig en murrende lengsel etter noe du ikke tror er mulig. Det kjennes uendelig tomt å være likegyldig til kjærlighet, til å ikke tro på den eller håpe på å finne den. Jeg foretrekker nesten å ha det litt vondt, snarere enn å være livløs og likegyldig. Men noen ganger er det nødvendig å ta en pause, pakke seg inn i en kokong, ha det trygt, samle krefter, og ikke minst, finne mot.

For kjærligheten den krever først og fremst mot. Den krever at vi tør Ã¥ ta sjansen, tør Ã¥ stÃ¥ med hjertet i hÃ¥nden og si “Det er ditt”. Uten Ã¥ vite at det blir tatt imot.

Fra Warrior of the Light av Paulo Coelho:

For the warrior, impossible love does not exist.

He does not let himself be intimidated by silence, by indifference or by rejection. He knows that – under the mask of ice that people use – there exists a heart of fire.

For this reason, the warrior risks more than others. He incessantly searches for someone’s love – even if it means hearing the word “no” many times, to return home beaten, to feel rejected in body and soul.

A warrior does not let himself be scared when he searches for that which he needs. Without love, he is nothing.

Om vi ikke er ingenting uten kjærlighet, så er søken etter den, den sterkeste drivkraften i mennesket, så lenge det har mat og fysisisk trygghet. Det tror jeg. Og det er noe som ikke kan dekkes av barn, venner, familie, jobb eller materielle ting. Et behov vi har for å dele oss selv, gi og få, føle og sanse, være fysisk nær et annet menneske. Å hengi oss.

Behovet for å elske.

Noen ord til slutt, også fra Paulo Coelho:

En rose drømte dag og natt om å få selskap av bier, men ingen landet noen gang på kronbladene hennes.

Men blomsten fortsatte å drømme; gjennom mang en lang natt forestilte hun seg en himmel der mange bier kom flyende mot henne og kysset henne ømt. På denne måten maktet hun å stå imot til den neste dagen, da hun igjen åpnet opp for sollyset.

En natt spurte månen, som visste hvor ensom rosen følte seg:

РEr du ikke trett av ̴ vente?
РKanskje. Men jeg m̴ kjempe videre.
– Hvorfor?
РFordi om jeg ikke ̴pner meg opp, vil jeg visne.

I øyeblikk der ensomheten ser ut til å knuse all skjønnhet, er den eneste måten å yte motstand å forbli åpen.

Om vi ikke åpner oss, visner vi. Så det er ikke noe alternativ. Åpne må vi være. Mot må vi finne. Ellers visner vi.

Disclaimer: Dette ble ikke så klart og velformulert som det virket i hodet mitt i sted, men det får stå sin prøve. Ut i verden med tankene mine likevel :o)