I bloggen min skriver jeg om det som faller meg inn der og da. Derfor har den ingen rød tråd eller samlende tema, med den konsekvens at kategorien Diverse ganske stor. Bloggen min inneholder meninger, anekdoter fra dagliglivet, konspirasjoner, anvendt finans, filosofering, dikt jeg har skrevet og mye mer. Den dagen det bare er tørt […]
tiqui oppfordret meg til at jeg skulle fortelle litt mer fra Brasil, og da jeg var innom hos henne og så den eminente posten hennes om fotball, kom jeg til å tenke på banning.
Mens jeg bodde i Brasil, hadde jeg ved en rekke anledninger følt behov for å lære meg å banne. Spesielt en gang da noen holdt på å kjøre over den treårige Tigerungen i barnevogn, følte jeg et overmåte stort behov for å banne på klingende portugisisk. Da det skjedde kunne jeg ikke et banneord på portugisisk, så jeg måtte ty til alle jeg kunne på engelsk, samt finger’n. Uten at det gjorde synderlig inntrykk på machoen som omtrent hadde gjort Tigerungen flat som en pannekake.
Portugisisk-læreren min, Zé, nektet å lære meg å banne. Jeg spurte og ba, men han nektet. Sikkert nok fordi han ikke ville lære bort slikt noe til en som både var kvinne og utlending. I og for seg var det et poeng at det så klart var andre ord det var viktigere å få inn i hodet, ord som kunne gjøre at jeg kunne ha meningsfulle samtaler med folk om interessante ting. Likevel, noen ganger trenger man rett og slett å kunne banne.
Men, nei. Han nektet.
Zé er en veldig rolig og balansert type, som sjelden (faktisk har jeg ikke sett det) mister fatningen i noen sammenhenger. Han har surferens balanse både fysisisk og mentalt. Og ikke banner han noe særlig selv heller, det jeg hadde hørt. Så jeg ga opp å lære banning av ham, i stedet overtalte jeg noen andre til å lære meg noen skikkelige kraftuttrykk. Men det sa jeg selvsagt ikke noe om til O professor.
Så hadde det seg slik at vi skulle på fotballkamp. I den brasilianske eliteserien. Og ikke bare det, det var til og med lokal-oppgjør mellom to av Curitibas eliteserielag. Coritiba (Coxa) og Atletico. Det vil si at det er smekkfullt på Coritibas stadion. Mer mennesker enn på en norsk landskamp på Ullevål. Og ettersom Zé heier på Coritiba, satt vi på den siden. Ateleticos tilhengere satt i den ene svingen, og det var solid med vakthold. Fotball er selvsagt veldig viktig i Brasil, så viktig at ellers fredelige brasilianere går fullstendig av skaftet. Og blir såpass agressive at da vi var på dette lokaloppgjøret, måtte vi vente i 30 minutter før vi slapp ut av stadion. Slik at Atletico-tilhengerne hadde kommet seg til den andre enden av byen.
Dette bildet er fra en annen kamp jeg var på, mellom Atletico og Flamengo:
Som bildet viser, er det litt mer action og liv på en eliteserikamp i Brasil enn her hjemme. Vi snakker ikke Odd Grenland mot Start her. Forøvrig var det på denne kampen jeg skjønte at Brasil spiller 1-2-7 system, sånn omtrent. Slikt blir det mange mål av, for det er sjelden noen igjen på egen banehalvdel, og da blir det fort action på kontringer. Og jeg skjønte også at det i og for seg ikke er så rart at Brasil aldri har slått Norge i fotball. De er jo ikke vant til at motstanderne forsvarer seg.
En av de tingene som er annerledes på fotballkamp i Brasil er at det drikkes en god del øl i løpet av en fotballkamp. Ikke er jeg sikker på hvor mange det ble, men jeg vil tro det i hvert fall ble en 4-5 halvlitere. Vi satt på andre rad på langsiden, og hadde dermed rimelig nærkontakt med banen. Og det var ikke gått lang tid før den svært så balanserte, språkmektige, og veltalende portugisisk-læreren ble noe helt annet. Han og de tre kameratene hans ble til bannende, svertende og skrikende galninger, og jeg satt bare å så storøyet på. Spesielt gikk skjellordene ut over en av assistentene til motstanderlaget. Ikke husker jeg hva han het, men han var en skikkelig kjukkas, og det fikk han minsanten høre også. Det peneste han ble kalt var vel horesønn (“filho da puta”). Kjukkasen er ikke vanskelig å identifisere på dette bildet:
Og mens skjellsordene haglet gjorde mannen rett og slett jobben sin på sidelinja. Fullstendig uberørt av å bli kalt de styggeste ting. Motstandernes spillere ble kalt feiginger, horesønner (hvorfor i alle dager skal mødre blandes inn i slikt?), kvinnfolk, homser, kyllinger, bikkjer og gudene vet hva. Velsignet nok forsto jeg ikke alt som ble sagt, og i etterkant nektet læreren, som da var tilbake som sitt skikkelige alter ego, å oversette hva han hadde sagt, og som jeg tildels hadde festet til filmsnutter. Han anbefalte ikke at jeg brukte noen av de uttrykkene, sa han. Men bevisene ligger der, så jeg vet at han ikke er så skikkelig som han later som.
Det hele endte (heldigvis) med at Coxa vant 2-0. Ellers ville det være sure miner i lange tider. Og ettersom vi da ble sittende i 30 minutter, til Atletico-tilhengerne var på den andre siden av byen, så ble det noen feirings-øl også. Mens Coxa-sanger ble sunget, og alt var fryd og gammen. Jeg hadde fulgt seansen med store utlending-øyne, og syntes det hele var riktig så gøy, og en veldig brasiliansk opplevelse.
Og da skal jeg til slutt beskjemmet innrømme at vi dro til stranden etter kampen. Sjåføren, som for det meste kjører i marsjfart 130 km/t, hadde altså drukket minst 6 øl. Det kom jeg ikke på før etterpå. For det er jo bare slik i Brasil. De har vel en promillegrense på 0.8. Men promillekontroller er ekstremt sjeldne. Og om du skulle stoppes og få bot for promille, så skal du være møkkings. Og det var han ikke. Å sitte på med en som har drukkes såpass mye er ikke noe jeg ville finne på å gjøre i Norge, det er bare noe som gjøres i Brasil. Der mister man de norske hemningene etter en stund. Men da Zé var her i fjor høst, og vi dro land og strand rundt med bil, hadde han strengt forbud mot å drikke og så kjøre. I tillegg til beskjed om å ikke ligge på marsjfart 130 km/t… det verken går eller er lov på norske fjelloverganger.
Viva Coooooxa!
Trackback URL | Comments RSS Feed
Artig historie, og artig opplevelse. Enkelte ting skal helst oppleves der de hører hjemme, og dette er en av dem. Fotball på originalspråket.
Å tro at man skulle kunne oppleve noe lignende i Norge vil være å tro på julenissen. Vi er annerledes, vår kultur er annerledes. Og ikke minst måten norske lag spiller på…omtrent stikk motsatt av de brasilianske, med alle mann i forsvar og i beste fall en stakkars forskremt angriper – ikke rart det blir få mål!
Banning, ja…hvordan lære det? Og mer alvorlig – hvordan skal tigerunger og andre fremadstormende talenter lære seg å banne på en eh…høvelig måte? Foreldre kan jo IKKE lære dem det *fysjom* og kameratene banner jo så altfor stygt, så dem kan man jo IKKE bruke som forbilder…
Samtidig er det ikke tvil om at de (og vi) til tider trenger noen solide kraftuttrykk. På en eller annen måte virker det som om det bare er en helt bestemt type ord som virker dempende på den temperaturen som av og til oppstår i topplokket. Når det virkelig koker hjelper det som kjent lite med et “åh, filler’n, altså!” Da må det saftigere saker til. Og hvem skal lære oss hva?
Hmmm…livets skole, kanskje.
Eller kanskje en professor på fotballkamp? :-))
Ja, dette var fotball på originalspråket :o) På kampen mellom Ateletico og Flamengo (du vet, de med station som tar 180.000 – Maracaná) ble det 4-0 til Ateletico, og alle målene kom fordi de klarte å snappe ballen på egen halvdel, og brukte hurtigheten sin. Det var ikke en forsvarer igjen :o)
Vi kan vel ikke lære dem å banne nei… og det er ikke grenser for hvilke ord Tigerungen har lært siden han begynte på skolen, så det er mer snakk om å luke de bort igjen. Men ja, alle trenger noen kraftuttrykk noen ganger, og jeg har da vent meg til å banne på portugisisk… ingen som skjønner det, men det gjør godt 😀 Pokker eller Filler’n holder rett og slett ikke.
O profesor på fotballkamp fungerte :o)
Men kjære deg da, det hjelper ikke å banne på portugisisk når han allerede har lært det på norsk! Den koblinga plukker han kjapt opp! 😀
Eneste vi kan gjøre er å plukke på dem når de bruker ord de ikke har lært hjemme, og å prøve å holde oss selv i skinnet etter beste evne. Hva vi skal si når vi selv glipper en sjelden gang har jeg ikke noe godt svar på…
Jeg kan lære deg noen på portugisisk du kan bruke, Goodwill! Og nei, han plukker ikke opp at det er banning jeg bedriver, han har jo glemt hele språket :o) Dessuten funker knurring altså.
Heldigvis banner jeg ikke mye i utgangspunktet – så jeg kan med relativt god samvittighet plukke av ham det han lærer på skolen. Men innimellom glipper det for mor, og da fryyyyder han seg :o)
Hehe – god idé! Men jeg tror nok at min 14-åring ville gjennomskue den ganske fort. Hun skjønner når jeg er i humør til å kunne banne…og av og til glipper det for meg også. Men det synes jeg er akseptabelt. De trenger å se at foreldre ikke er supermennesker heller.
Ikke hele tiden 😉
Jeg skal innrømme det; de to fotballpostene jeg har lest med mest glede sålangt i år er det damer som står bak. Flotte greier!
Haha, så gøy å kunne inspirere! Det haglet noen ukvemsord også i fotballhulen innimellom neglebiting og sauestir. Jeg valgte å se bort fra dem. De måtte nok vært med hvis det hadde vært en kamp som trakk flere folk, alt i alt var det ikke som på Coritibas Stadion…
Men, Isk, nå må du slutte å ikke forveksle meg med tique!! Jeg er da ikke noe dameblad! Vel er jeg dame – og blond – men sååå blond er jeg ikke, altså!
Tiqui (uttales Tiki på spansk) er forstavelsene til Tiquipaya – navnet på en liten søt boliviansk landsby i Cochabambadalen. (Og ja, jeg lover å blogge mer om Bolivia også nå som du har satt igang Brasil-historiene!)
Goodwill: Om vi ikke er supermennesker, så er vi vel ganske supre mennesker :o)
Iversen: Dette er jo strengt tatt en borkastet opplevelse på en som meg som ikke er interessert i fotball i særlig grad. Du hadde sikkert hatt det enda morsommere, og sikkert fått lære mer banning også :o)
tiqui: Ups I did it again! Korrigert nå. Noen ganger tror jeg tastaturet lever sitt eget liv :o) og du burde skrive en blogg om det navnet ditt du og.
Det som er med historier er at om du skriver dem ned, så har du dem tettere på en gang i fremtiden når du nesten har glemt dem :o)
Smiler…enig med du i det! 😀
«Horesønn» er tydeligvis et latinsk kraftuttrykk – det finnes på fransk, og etter det jeg har forstått også på italiensk. I følge en kollega med italiensk kone starter italienske utskjellinger med «mora di er ei hore», og så går det oppover (!) derifra… Et annet interessant italiensk forbannelse var forøvrig «prestesønn» 😉
En annen sak er at jeg er litt enig med M. le Professeur at man skal vokte seg for å banne på fremmede språk. Du vet aldri hvor stor språklig bombe du egentlig spenger i fjeset på folk.
Sikkert på spansk også. Dette er jo kulturer med relativt distinkte hore/madonna komplekser, og dessuten kulturer som opphøyer mødre. Så det er vel av det mer nedsettende du kan si kanskje, at hans mor er en hore.
Prestesønn? :o) Katolske prester skal vel ikke ha sønner :o) Ergo: er du prestesønn har det virkelig forgått noe som ikke skulle foregå.
Jeg husker jeg lærte “Hold kjeft” (cale a boca) og det syntes jeg da ikke var så ille, men det er visst skikkelig ille på portugisisk. Så O professor var nok bare ute etter å sørge for at jeg ikke skulle erte på meg folk ja :o)
Hijo de puta! Jeg pleier å få panamanerne til å se seg selv litt utefra med å si at de kan ringe moren min dersom de har noen problemer med hennes seksuelle praksis – men at de ikke må ringe for sent, for hun er gammel.
Hehe – det hadde de nok ikke turt. De har for stor respekt for mødre, tipper jeg.
jeg spiller for odd grenland og jeg digger fotball 😉
Da hadde du nok likt deg i Brasil, Bakir :o)