I bloggen min skriver jeg om det som faller meg inn der og da. Derfor har den ingen rød trÃ¥d eller samlende tema, med den konsekvens at kategorien Diverse ganske stor. Bloggen min inneholder meninger, anekdoter fra dagliglivet, konspirasjoner, anvendt finans, filosofering, dikt jeg har skrevet og mye mer. Den dagen det bare er tørt […]
Nå skal jeg med en gang innrømme at jeg er på litt tynn is på temaet legemiddelindustri, patenter og profitt. Jeg kan ikke nok om det. Men det gir jeg blaffen i, og synser litt likevel.
I Aftenposten står det at legemiddelindustrien er bare måtelig fornøyd med norske myndigheters krav til leger om å skrive ut billigere kopimedisiner der disse er tilgjengelige.
Salget av kopimedisiner går ut over salget av originale og patenterte legemidler, ifølge landenes ambassader.
– Vi er alle bekymret for patentlovgivningen slik den eksisterer i dag, sier den amerikanske ambassadøren Benson K. Whitney.
Flere internasjonale legemiddelprodusenter prøver å stoppe kopiprodusentene via rettsvesenet og ser ikke med blide øyne på den norske politikken for å presse ned prisene på legemidler.
Dette har altså blitt en diplomatisk sak. Det sier noe om makten denne verdensomspennende basillionindustrien har. Denne industrien bedriver lobby-virksomhet overalt, og spesielt i USA.
Argumentet til industrien ligger i at de har lagt ned store kostnader til forskning og utvikling av legemidler, og at dette ikke vil være mulig, dersom man ikke har patentrettigheter og dermed kan skaffe seg trilliardprofitt. Saken er bare det at når de utvikler og patenterer medisiner som kan redde liv, og omsetter disse medisinene for svært stive priser, så vil det si at det er mange som vil dø, som kunne vært reddet. Det er jo slik at nesten alle med AIDS i vesten lever lange og gode medisinerte liv, dør folk i utviklingsland som fluer av samme sykdom.
Dette har for eksempel Brasil tatt konsekvensen av, og tillater kopiering av medisin som ellers ville vært for dyr til å redd livet til brasilianske AIDS-syke. Noe som har provosert legemiddelindustrien kraftig, men som brasilianske myndigheter rett og slett og heldigvis gir blaffen i.
Og en kan jo spørre seg HVA denne industrien forsker på. Der er nok svaret at de forsker på sykdommer som er utbredte i vesten, der det er betalingsvillighet og betalingsmulighet for medisinene. Når det eneste målet er profitt, må det selvsagt bli slik. Det forskes på det verdens rikinger blir syke av. Og de bedriver i begrenset grad grunnforskning, og det er den som legger grunnen for de virkelig store forskningsmessige milepælene i menneskets medisinske historie. For grunnforskning vet man aldri hva det kommer ut av, det jo grunnforskningens natur at det følges veier som ikke leder til noe som helst mål. Og denne grunnforskningen, som finansieres av samfunnet, utgjør grunnmuren for det legemiddelindustrien så utvikler sine patenterte medisiner på. Og tjener seg søkkrike. På å la noen leve, og andre dø.
Jeg mener følgende: Legemiddelindustrien skulle tvinges til å selge sine patenterte, livreddende medisiner så billig at de også er tilgjengelige i utviklingsland. Går de ikke med på det, får rett og slett de som trenger medisinene bare kopiere over en lav sko. Brasilianske myndigheter får min fulle støtte i å si nei til å respektere legemiddel-patenter på AIDS-medisin. Det er mulig man skulle inngå en avtale, der rike land betaler full pris, mens fattige land betaler en pris som gjør det mulig for dem å få disse medisinene. Da faller i og for seg norske myndigheters pålegg om bruk av kopimedisiner i fisk, men det har vi råd til. Subsidiært kan selskapene tvinges til å prise seg ned når de har fått dekket sine (dokumenterte) utviklingskostnader, ved at patentene gis en kort levetid. I dag har de vel fort en levetid på 25 år, minst.
Jeg synes at dette er et av de økonomiske områdene der kapitalismen kommer til kort. Dette er det som kalles markedsimperfeksjoner. Det er rett og slett noen områder der markedet ikke bør få styre. Livreddende legemidler er et av de områdene.
Trackback URL | Comments RSS Feed
Klokt skrevet! Legemiddelindustrien har nok mange svin pÃ¥ skogen! Har du lest bok/sett film The constant gardener av John Le Carré? Handler nettopp om legemiddelindustri og profitt. Den er veldig fin, men litt trist da…
Men jeg mÃ¥ innrømme at jeg er legemiddelindustrien takknemlig for en del ting…allergipillene mine og ikke minst migrene-medisinen!!
Jeg har den filmen på listen i den DVD-klubben jeg er med i.
Du trenger ikke å være takknemlig, for de har tjent masse penger på deg. Og om du hadde en sykdom det ikke var marked for å kurere, så hadde du ikke hatt medisinene du trenger, mot migrene for eksempel.
Sant nok, disse medisinene er kjempedyre, spesielt migrenepillen. Heldigvis har vi ordningen med blå resept her i landet, ellers hadde jeg vært ille ute.
Jeg syntes Constant Gardener var god som film, så gled deg til den. Men var også glad for at jeg hadde lest boka. Det er en relativt kompleks historie.
Akkurat her er det vel markedskreftene som vinner – de billige medisinene og kopiene konkurrerer med de store som ikke ønsker seg konkurranse. Det sier jo bare at de originale medisinene er overpriset, og at produksjonen kan la seg gjøre for en pris som de syke har bedre rÃ¥d til – og at de da kjøper den medisinen de trenger til den prisen de har nok til – det er ikke det minste vanskelig Ã¥ forstÃ¥.
Hvis legemiddelindustrien og patentloven fikk det som de ville, så ville de ha monopol og makt til å fastsette fullstendig urealistiske priser på å få overleve. Og det er vel knapt marked og konkurranse?
Legemiddelindustrien sier jo at dette er tyveri og ikke konkurranse, siden deres produkter kopieres. De har jo et “unikt” produkt som noen kopierer og selger billigere. Og de hevder selvsagt at de ikke er overprisede, men at prisen er betaling for den forskning som er gjort for Ã¥ fÃ¥ medisinene frem. Ergo sum: her tror jeg noen mÃ¥ in Ã¥ regulere. FN kanskje?
Corgit, ergo sum… (det var en digresjon)
Hvem som skulle regulere dette? SÃ¥ sterke som legemiddelindustrien og deres lobbyister er spesielt i USA er jeg ikke sikker pÃ¥ om engang FN nÃ¥r fram med forsøk pÃ¥ Ã¥ regulere. Sannsynligvis er eneste mulighet at de enkelte statene rett og slett gir blaffen, slik Brasil gjør. Spennende Ã¥ se om norske politikere har ryggrad til dét…
Det er slike temaer som kunne fått en til å bli kommunist!
Det har du sikkert rett i, Goodwill. Sannsynligvis er ikke FN sterkt nok til å klare å regulere dette. Så flere får gjøre som Brasil, effekten blir jo den samme.
Dette er en soleklar markedsimperfektsjon, mener jeg. Det er noen ting et marked ikke klarer å regulere godt nok. En annen slik ting er strømnett. Det er svært sjeldent bedriftsøkonomisk lønnsomt å bygge nett. Etter privatiseringen av nettleveranse i USA er det nesten ikke bygget nettkapasitet, og derfor blir hele New York strømløst p.g.a. at de 3 knutepunktene som er mellom USA og Canada i øst faller ut. Det er rett og slett ikke nok nettkapasitet.
Det er det som er det kjipe med markedslogikk – for det finnes jo en rekke ting som mennesker har nytte av som ikke er lønnsomt… og nÃ¥r alt da skal privatiseres og drives lønnsomt, sÃ¥ mister man goder og rettigheter som man ellers er enige om er verdt mye for den totale livskvaliteten i samfunnet, men som rett og slett ikke lar seg drive lønnsomt fordi det ikke er snakk om produksjon og forbruk.
Det er egentlig ikke markedets logikk det er noe i veien med, det handler om å se dens begrensninger. Og dette er definitivt et av områdene der markedet ikke løser oppgavene godt nok.
Jeg synes dette med grunnforskning, som jo er grunnlaget for det meste av annen forskning og produktutvikling er veldig interessant. Uten at en det offentlige hadde bedrevet grunnforskning, så hadde ikke legemiddelbransjen og andre bransjer tjent så sykt mye penger. Kanskje vi skal forlange at de betaler for den?
Dette er jo veldig interessant. Det forteller at den utskjelte offentlige sektor har noe for seg, til å ivareta viktige områder der markedsmekanismen ikke fungerer.
Problemet er at ogsÃ¥ offentlig sektor pÃ¥legges Ã¥ drive økonomisk lønnsomt, f.eks sykehusene. Det blir det samme som med legemiddelindustrien, innsatsen settes inn der man kan oppnÃ¥ best inntjening. Skremmende…
Ja, dette er interessant. Det er rett og slett ikke alle ting som fungerer bra i et marked. Det får samfunnseffekter som rett og slett ikke er gode.
Du kan ikke forvente annet enn at et krav om bedriftsøkonomisk tilpasning på noen områder leder til samfunnsøkonomisk dårlige løsninger.
Joda, legemiddelinsdustrien tjener penger. Gode penger. Nye medisiner er beskyttet av patenter. Varigheten på patenter er så vidt jeg kan se 20 år, men det ser ut til at dette varierer geografisk og produktgrupper. Denne tiden gjelder fra tidspunktet søknad om patent sendes.
Et patent betyr eksklusiv rett til Ã¥ produsere og markedføre et produkt. Utvikling av legemidler tar gjerne 8-12 Ã¥r fra det lages til all kjemisk og biologisk utprøving har dokumentert effekt veiet mot sikkerhet og bivirkninger. Industrien klager over utviklingskostnader, og at det er vanskelig Ã¥ utvikle nisjeprodukter pÃ¥ grunn av at kostnadene er grovt sett like store for alle medisiner. Det kan patenteres bÃ¥de selve legemidlet og prosesser for Ã¥ lage det, pÃ¥ den mÃ¥ten kan det ta lenger tid før “kopipreparater” kan lages. Disse, ogsÃ¥ kalt generika har identisk virkestoff med “originalen”, men selges under andre navn. Kopipreparater er altsÃ¥ ikke dÃ¥rligere enn originalen.
Det er ingen ting som stopper sykehus eller leger fra Ã¥ forskrive generika, men de store produsentene bruker store ressurser pÃ¥ Ã¥ “stimulere” leger til Ã¥ selge “the right thing”. Det er kun i forbindelse med AIDS i u-land at myndigheter har bestemt Ã¥ skyve patentlovgivningen til side for Ã¥ fÃ¥ rÃ¥d til Ã¥ redde folk som ikke har rÃ¥d til medisiner.
Amerikanske myndigheter har ingen måte å påvirke andre land til å velg hvilke legemidler staten skal punge ut penger for. Det samme skjer i USA, der forsikringsselskapene har sterke føringer i forhold til hvilke legemidler som kan foreskrives. Men det skjer naturligvis mye som offentligheten ikke får vite.
E.R. II: Jeg skal gre gjennom alle kommentarene dine i morgen – men nÃ¥ skal jeg snurre litt pÃ¥ noen tall og hurtigskrive en lønnsomhetsanalyse. Dette kaller jeg en skikkelig mandag, altsÃ¥.
E.R. II har rett i det han sier.
Det som pÃ¥ mange vis er sentralt er om du synes dagens AIDS-medisin er grei, selv om vi verken kan kurere sykdommen eller fremstille noen vaksine, eller om du gjerne vil at “noen” skal finne en løsning som kan gjøre med AIDS hva som tidligere ble gjort med polio. Problemet er sÃ¥ at dersom disse “noen” kun har en enormt usikker investeringsmulighet foran seg, og mulighetene for Ã¥ hente tilbake utviklingskostnadene er begrensede, sÃ¥ finner de kanskje andre ting de heller vil investere pengene sine i… Kan man forvente at noen skal investere hele pensjonen sin i usikker forskning til samfunnets beste – og samtidig risikere at det samme samfunnet nekter dem Ã¥ hente hjem investeringen sin? Men jeg er jo sÃ¥nn sett enig i at dersom det kunne være aktuelt Ã¥ konfiskere resultatene av forskningsinnsatsen, sÃ¥ er det NÃ… man skal si det.
Det er ikke noe umoralsk i at noen selger en effektiv medisin mot prostatakreft svinaktig dyrt. Det er ikke flere som dør av at medisinen blir funnet. Og om noen ganske fÃ¥ Ã¥r vil vÃ¥re barn ha tilgang til billig medisin mot prostatakreft som virker. Eller er det bedre at ingen tjener penger pÃ¥ liv og helse – slik at barnebarna vÃ¥re fortsetter Ã¥ dø av prostatakreft?
Det er litt viktig å tenke på om man ikke skyter seg selv i foten hvis man tillater kopiering av f.eks. AIDS-medisin av fattige land. Viruset muterer raskt, så kanskje er spørsmålet like gjerne hvordan vi sikrer at det forskes mer på AIDS.
Jeg synes du blir noe tendensiøs når du snakker om at medisinalindustrien lar noen leve og lar andre dø. Meg bekjent dør folk av AIDS fordi de har blitt smittet, uten noen som helst invirkning fra medisinalindustrien. Det du sier er egentlig at medisinalselskapene har et større ansvar for å subsidiere andre folks helse enn f.eks. banker. Sånn sett er penger en vidunderlig ting: du kan ta av det overskuddet som f.eks. et oljeselskap tjener og kanalisere dette inn i medisinsk forskning. Pengene til AIDS-forskning trenger ikke å komme fra medisinalindustrien, og det virker da heller ikke helt rettferdig å pålegge én sektor av økonomien å redde verden. Strengt tatt er det vel ikke medisinalindustrien som merker AIDS-problemet mest.
I stedet for å se på patentsystemet som en forbannelse som gjør at onde mennesker kan tjene seg søkkrike på helse, skulle du kanskje se på det som et system som har gjort at folks sparepenger har kunnet bli kanalisert til forskning og utvikling, slik at vi i dag kan kurere langt flere sykdommer enn før.
Det du innleder med er imidlertid riktig. Det er helt OK å bruke generisk medisin over alt hvor det er mulig. Strengt tatt er det umoralsk å ikke gjøre det. Forskningen kommer jo når man er på jakt etter nye cash cows, og ikke når man høster fortjenesten av tidligere tiders forskning. Medisinalindustrien gjennomfører ingen prosjekter som de ikke forventer positiv nåverdi av innen patenttiden er utløpt. Dette endrer seg ikke uansett hvor mye penger de måtte tjene på andre produkter. Tvert i mot økes incentivene til ny forskning dersom industrien ikke får lov til å hvile på sine laugbær.
Faktisk synes jeg du skulle spisse formuleringene litt: Jeg synes at staten skulle tvinge legene til å bruke enda mer generisk medisin. Da sørger man nemlig for at helsekronene strekkes lengst mulig, slik at de budsjettmessige begrensningene på andre felter kunne bli mindre strenge.
Her sitter legemiddelindustrien og legene i en situasjon som ligger i grenselandet til korrupsjon. Leger sendes pÃ¥ betalte symposier til den andre siden av verden – gjerne litt eksotisk. De oversvømmes med smÃ¥ oppmerksomhetsgaver, og de fÃ¥r av og til betalt sine fritidsaktiviteter. Dét er noe dritt.
La oss si at du har høyt blodtrykk eller sliter med depresjoner: da er det viktig at du kan føle deg sikker på at legen skriver ut det preparatet som er best. Er du det når legekontoret er pakket med dippedutter fra Pfeiser eller GlaxoSmithKline?
Typisk trenger f.eks. antidepressiver 1 mÃ¥ned før de fÃ¥r effekt, og deretter tid for Ã¥ bli evaluert. Kanskje skal du gjennom en ny mÃ¥ned med lav effekt og etterfølgende evaluering eller kanskje enda en gang… Det er kort og godt vanvittig viktig at du har tillit til at legen tenker mer pÃ¥ deg som pasient enn pÃ¥ seg selv nÃ¥r han skriver ut medisin. Derfor bør man arbeide for Ã¥ skille legene ytterligere fra medisinalindustrien.
Det er mye jeg skulle like å vite om medisinalindustrien. Hvor målrettet er gavedrysset til legene? Har industrien mulighet for å premiere spesielt lojale leger? Kan de finne ut hva den enkelte lege utskriver? Er det virkelig slik at industrien bare drysser ut penger, uten å ha noen kontroll med virkningsgraden?
Kjenner du Oliver Eaton Williamson? Han er litt utilgjengelig, synes jeg, men er altsÃ¥ faren til “transaction cost approach”. Dette er en teoriretning som forener kontraktsrett med forutsetningene om at 1) mennesker har en begrenset rasjonalitet og 2) er opportunistisk.
Ettersom at man ikke kan forutse fremtiden 100%, kan man ikke kontraktsfeste enhver eventualitet, og ettersom at ens partnere er menneskelige – og dermed opportunistiske – vil de utnytte enhver mulighet som mÃ¥tte oppstÃ¥ i fremtiden. Derfor bør man tilrettelegge aktiviteter slik at de tar høyde for fremtidig opportunistisk oppførsel.
Jeg kom til Ã¥ tenke pÃ¥ han i forbindelse med denne posten. Hva skjer dersom med utviklingskalkylen dersom patentsystemet plutselig ikke er vanntett? Bare muligheten for at patentsystemet ikke er ufravikelig, kan være et enormt slag mot medisinalselskapenes utviklingsvilje. Er du ikke sikker pÃ¥ at du fÃ¥r igjen pengene dine, skal du heller gi F… Sagt med andre ord: Ved Ã¥ Ã¥pne for at AIDS-medisin kan kopieres av fattige land, har man trolig senket medisinalsektorens ambisjonsnivÃ¥ ved Ã¥ drive risikopremien til himmels!
I en slik situasjon er det mest rasjonelt at den som har incentiver for Ã¥ oppføre seg opportunistisk – den som har mest Ã¥ vinne pÃ¥ opportunisme – tar investeringen. I denne saken betyr det at de fattige landene, som kunne finne pÃ¥ Ã¥ kopiere medisin mens patentet gjelder, selv mÃ¥ ta utviklingskostnaden.
Derfor er det på sin plass å spørre om ikke AIDS-viruset er en slik trussel at det internasjonale samfunnet må trå til for å finne kuren, all den stund at Ghana og Haiti neppe kan løfte oppgaven. Man kan i alle fall ikke legge ansvaret på medisinalindustrien. Er man mot at private skal tjene penger på AIDS-medisin, må det internasjonale samfunnet få fingeren ut og finne løsningene før medisinalfirmaene gjør det. Å skyte i stykker patentsystemet forekommer meg å være en svært kortsiktig løsning.
Jeg kjenner ikke ham, Milton, men dette er selvsagt et godt poeng. Forøvrig kanskje litt i tråd med den tråden jeg akkurat skrev om offentlig sektor. Markedet kan ikke løse alt. Dette er nok et av de punktene.
Selvsagt trengs en fungerende patentrett. Selvsagt koster det penger Ã¥ utvikle medisiner. Et legemiddelfirma som tror patentene deres vil bli “stjÃ¥let”, vil fokusere mer pÃ¥ Ã¥ utvikle medisiner som kan beskyttes.
Men på den annen side så surfer jo legemiddelindustrien på all den grunnforskningen som bedrives i offentlig regi, den betaler de ikke noe for. Så kanskje staten bør patentere og selge sin forskning, for å betale for medisiner som for eksempel folk i u-land ikke evner å betale for?
Joda. det finnes grunnforskning. En av mine kjepphester er at blant annet universitetene burde bli flinkere å bruke forskningspengene. Det blir liksom litt galt dersom et universitet bruker penger på å studere talefeil hos trøndere, samtidig med at studentene ikke har sitteplass under forelesningene (eksemplet er ikke fullt så far out som det kan virke).
Det har seg nemlig sÃ¥nn at det blant annet har vært forsket pÃ¥ palatalisering (trønder n’en – mainn, lainn, sainn etc). Hvem pokker trenger egentlig Ã¥ vite sÃ¥ mye om det? I utgangspunktet mÃ¥ man sÃ¥nn sett kunne kalle denslags lite mÃ¥lrettet grunnforskning. Hva skjer sÃ¥? Talegjenkjennelse blir plutselig et hett tema, og sÃ¥ viser det seg at det likevel er gull verdt Ã¥ vite noe om hvordan trønderne uttaler en n. Verden er uforutsigelig.
PÃ¥ den andre siden er det skrevet side opp og side ned om gevinstene fra USAs romfartsprogram. Skulle man tro pÃ¥ alt, sitter man igjen med at de positive “sivile” effektene har vært langt større enn om dersom man i stedet hadde mÃ¥lrettet forskningen. Man sitter ogsÃ¥ med inntrykket om at det militærindustrielle komplekset har vært den reneste gullgruven – atomvÃ¥pnene, flyene og ubÃ¥tene var liksom bare ubetydelige sideeffekter. Den virkelige nytten fikk man i sivil sektor, aner man Ã¥ kunne lese mellom linjene. Poenget: Grunnforskning er temmelig oppskrytt. Det finnes mange eksempler pÃ¥ at det har vært nyttig Ã¥ bygge videre pÃ¥ grunnforskning, men det betyr jo ikke at hele utbyttet kanskje hadde vært enda større hvis man hadde forsket mÃ¥lrettet hele veien. Det argumenteres ofte i stil med at “de beste orienteringsløperne er de som hiver bÃ¥de kartet og kompasset fra seg ved start”. Det tror jeg er feil. Jeg tror man jobber mest effektivt hvis man har en idé om hvor man skal.
Ser vi på statens forskning på en pseudo-kapitalistisk måte, kunne man kanskje kreve penger for bruk av statlige resultater, men for hva? For å øke legemiddelindustriens kostnader, og dermed avkastningskrav? Mindre medisin ville bli utviklet, om enn staten kanskje ville få noen inntekter. Den slags er mager trøst for den som er HIV-smittet.
Snarere tror jeg veien er å øke AIDS-forskningen utenfor privat sektor mest mulig. Jo mer av veien som er gått av andre enn medisinalindustrien, jo mindre av veien er det igjen som kan patenteres. Ser du på f.eks. psykofarmaka, så har jo alle de store legemiddelfirmaene løsninger som virker, men som likevel har hatt parallelle patenter.
SÃ¥ som du ser forsvarer jeg patentsystemet, samtidig med at jeg kritiserer medisinalindustrien i mange andre henseender.
Grunnforskning er jo i stor grad forskning uten mål og mening, egentlig. Altså man forfølger mange tanker og ideer, der de fleste renner ut i sanden, til man en dag sier Eureka! og har forsket frem noe revolusjonerende. Den grunnforskningen er grunnlaget for blant annet legemiddelindustrien, de hadde ikke kunne lage det de gjør uten den, og de ville aldri ha bedrevet den, da den ikke er bedriftsøkonomisk lønnsom. Forøvrig et interessant poeng i forhold til dagens tråd om offentlig sektor.
Grunnforskningen kan ikke være for mÃ¥lrettet, det er gjerne ikke det de revolusjonerende Eureka!’ene kommer fra. Men universitetene bedriver jo mye oppdragsforskning, den er mÃ¥lrettet nok. Og det man kan spørre seg er om offentlige forskningsressurser skal brukes til det, i sÃ¥ stor grad.
Jeg synes dog at legemiddelindustrien på mange vis er en spekulativ industri, og jeg synes at patentperiodene er veldig lange. Er de ikke gjerne på 25 år? De har tjent inn de forskningspengene mange ganger innen da.