Eliane, og drømmen om å bli kunstner

Da jeg bodde i Brasil og skulle finne noen bilder til veggene mine, gikk jeg på det lokale søndagsmarkedet, for der hadde jeg hørt at det skulle vært mulig å kjøpe malerier. Til slutt ende kjøpetrangen og fryden over vakre malerier med at jeg kom hjem med 5 store og et mindre maleri av samme kunstner, Eliane Martins.

Det første besøket var like etter at jeg flyttet til Brasil, så jeg hadde med noen venner som snakket norsk. Og traff en stillferdig lys dame med noen fabelaktige malerier. Hun skulle ha omtrent 450 kroner per inrammet maleri. Et varp syntes jeg. Så jeg kjøpte tre stykker. To av dem er utlånt til bestevenninnen, ettersom jeg ikke har nok veggplass. Det tredje er dette (vanskelig å ta bilde av, lyset skinner i oljen):

Jeg elsker de geometriske linjene, og de snurrige vinklene i dette bildet, som er ganske typisk for den nordøstlige delen av Brasil.

En stund etter, gikk jeg til markedet igjen. Fortsatt med behov for tolk, ettersom jeg ikke snakket godt nok portugisisk, og Eliane snakker ikke engelsk. Den gangen kjøpte jeg dette, til stuen min:

Igjen de samme litt snurrige geometriske linjene. Og masse varme og sol og fristende druer.

Egentlig var planen at jeg skulle vært i Brasil i 3 år. Men oppholdet ble kortet ned til et år, av diverse grunner. Og søndagen før jeg skulle reise hjem til Norge, gikk jeg atter til markedet, for å se om jeg traff igjen Eliane før jeg reiste hjem. For bildene hennes var jeg blitt veldig glad i. Jeg var rimelig deprimert den dagen, for jeg ville ikke flytte hjem igjen. Jeg hadde jo endelig begynt å leve. Og på lang avstand så jeg at Eliane var der, for jeg så dette maleriet, umiskjennelig henne:

Dette er det maleriet av henne jeg liker aller best.

I det jeg så henne, spratt tårene frem i øynene mine. Jeg fikk stotrert frem at jeg ville ha det, og hun sa til meg (for nå kunne vi snakke sammen, jeg kunne portugisisk) at jeg skulle reise hjem, og så skulle hun komme innom med maleriet og mat til meg etterpå.

Og det gjorde hun, en utrolig omsorgsfull gest som jeg satte så stor pris på. Jeg tok dette bildet av henne, med maleriet med drueplukkersken:

Hun fortalte litt av sin historie den dagen.

Eliane ble født i et fattig område i en by syd i Brasil. Hun oppdaget tidlig at hun kunne tegne, og drømte om å kunne få penger til malefarger. Men det var helt umulig, alt for dyrt for mennesker som ikke har penger nok til mat en gang. Da hun var 10 år, sto hun flere dager i uken utenfor en maleskole og så inn. Hun drømte og ønsket og drømte igjen. Om å bli kunstner. Om å få penger til maling. Om å lære.

En dag tittet hun inn i bakgÃ¥rden bak kunstskolen. Og i søplekassen fant hun noen halvbrukte malingstuber. Det var hennes første oljemaling. Men den og en gammel pensel, strøk hun for første gang en pensel med ekte oljemaling over en lerret – som hun sikkert ogsÃ¥ fant en rest av et sted. Og etter det har hun forsaket alt for Ã¥ kunne male. Hun har solgt malerier pÃ¥ markeder, for det jeg synes er latterlige summer. Hun har knapt nok kjøpt seg klær. Hun har sloss for Ã¥ gi datteren en noenlunde oppvekst. Alt dette for Ã¥ kunne fÃ¥ drømmen sin oppfylt – Ã¥ male bilder. Hun har aldri gÃ¥tt pÃ¥ noen skole, det var det aldri penger til. Hun har lært seg alt selv, ved Ã¥ se pÃ¥ andre, gÃ¥ pÃ¥ museer og skaffe seg kunnskap der det er mulig.

Og likevel hadde hun omsorg for rikingen fra nord, som lot tårer falle fordi hun skulle hjem til verdens rikeste land, og fortsette på det gode livet sitt i Norge. Det syntes jeg var utrolig rørende. Og jeg får en mail fra henne i ny og ne. Forrige gang jeg var i Brasil fant jeg henne ikke. Men neste gang skal jeg avtale på forhånd. For hun har et plass i hjertet mitt, som alle som virkelig tør å forsøke å oppfylle drømmene sine. Og fordi hun er slikt et varmhjertet menneske.

Det siste bildet jeg kjøpte av henne, kjøpte jeg fordi det var helt annerledes, og fordi det ga et godt bilde av kvinnelighet, og assosiasjoner til drømmer.

Jeg håper hun selger alle maleriene hun klarer å produsere. For hun er dyktig.