I bloggen min skriver jeg om det som faller meg inn der og da. Derfor har den ingen rød trÃ¥d eller samlende tema, med den konsekvens at kategorien Diverse ganske stor. Bloggen min inneholder meninger, anekdoter fra dagliglivet, konspirasjoner, anvendt finans, filosofering, dikt jeg har skrevet og mye mer. Den dagen det bare er tørt […]
Dette har Paulo Coelho som overskrift på sin siste utgave av Warrior of the Light Online. Han skriver om en artikkel han har lest i Time Magazine (som jeg ikke får lest, ettersom jeg da må betale, og det gidder jeg ikke) som omhandler lykke og vår søken etter lykken.
Coelho sier følgende om dette med at han ikke er lykkelig:
I am not happy, and the quest for happiness as a principal objective is not part of my world. Of course, ever since I can remember, I have done what I felt like doing. That is why I was admitted three times to a psychiatric clinic, spent a few terrifying days in the dungeons of Brazil’s military dictatorship, and just as quickly lost and won friends and girlfriends. I walked down paths that, if I could turn back, I might avoid today, yet something always pushed me forward, and it certainly was not the quest for happiness. What interests me in life is curiosity, challenges, the good fight with its victories and defeats. I bear many a scar, but I also carry with me moments that never would have happened if I had not dared beyond my limits. I confront my fears and moments of loneliness, and I think that a happy person never goes through this.
Og videre sier han:
A) Penger gjør ikke folk lykkelige – lykke er et relativt begrep basert pÃ¥ hvor vi er, hva vi gjør og basert pÃ¥ den sammenhengen vi er i. SÃ¥ om vi fÃ¥r mer penger, sÃ¥ ønsker vi oss ogsÃ¥ mer. Og er like lite lykkelige.
B) Søken etter lykke er et triks vårt genetiske system bruker for å få oss til å utføre vår viktigste oppgave i evolusjonssammenheng: Artens overlevelse. Så for å tvinge oss til å spise og elske introduseres nytelse.
C) Ingen får noen gang nok. Vi vil alltid ha mer. Dette har også med artens overlevelse å gjøre: I det øyeblikk alle er fullstendig lykkelige, vil ingen tørre å gjøre noe annerledes og verden slutter å utvikle seg.
D) Derfor har, både fysisk (spise, elske) og følelsesmessig (vi vil alltid ha det vi ikke har) menneskehetens utvikling diktert en fundamental regel: Lykken kan ikke vare. Den vil alltid bare være øyeblikk, vi kan ikke fange den og sette oss rolig i en stol og se på verden.
Basert på dette konkluderer Coelho med at det ikke er noe poeng å søke lykken i seg selv, snarere er poenget å søke opplevelser, mennesker, tanker og erfaringer.
Jeg tror han har et stort poeng. Og jeg vet neimen ikke hva jeg skal definere lykke som en gang, annet enn at det er nettopp det han sier; opplevelser, mennesker, tanker og erfaringer. Noen øyeblikk av det. For i det store og hele er ikke hverdagslivet fullt av lykke, det er fylt av gråhet og rutine. Med noen glimt av lykke innimellom når tigerungen kommer løpende mot meg med en bukett løvetann. Eller når jeg får til noe jeg har strevd med. Eller når noen viser at de bryr seg. Eller når noen forteller en historie som gjør at jeg ler så jeg hikster. Eller når noen gir meg innsikt i en skjebne eller en menneskesjel. Det blir jeg lykkelig av. I noen øyeblikk. Men for det meste er jeg som Coelho beskriver at han er: Tilfreds.
Bruken av antidepressiva eller såkalte lykkepiller når nye høyder. For folk er ikke lykkelige, snarere er de lei seg, snarere synes de livet er vanskelig og ikke gir dem det de håpet det ville gi dem. Kanskje har noen av disse en feil vinkling på livet? Kanskje bør de forsøke å tenke mer på opplevelser, øyeblikk og mennesker? Enn at de har krav på seg til å være lykkelige. Det holder å være tilfreds. Det holder å være tilfreds og oppleve noen lykkelige øyeblikk innimellom.
For øvrig mener jeg at betegnelsen lykkepiller er helt misvisende. Du blir ikke jublende og himmelstormende lykkelig. Du blir mindre ulykkelig. Du gir mer faen. Ting betyr mindre og livet berører deg ikke. Det blir som å sitte stille på en benk og observere livet, tror jeg. Uten at jeg har prøvd lykkepiller. Jeg har bare prøvd Valium. Det brukte jeg da jeg for en del år siden, før tigerungen ble født, hadde noia for å fly. Jeg tok dem for å i det hele tatt komme meg opp i flyet. Og i løpet av en halv time gikk jeg fra svært anspent til fullstendig likeglad. Det var mer enn nok til å skremme meg fra slike preparater.
Psykiater Helge Waal ved UiO kaller det “kosmetikk for humøret”.
Og vi skal kjenne på det vonde, på vonde følelser og vi skal leve gjennom kriser. For det er en del av livet. Selvsagt har noen behov for medikamenter. Men jeg tror det er mange som får dem, som kunne klart seg uten dem. Kanskje fordi samfunnet rundt ikke orker at folk har det vondt og er triste og lei seg? Det takler vi jo ikke alltid like bra, ofte løper vi jo det forteste bena kan bære oss mot utgangsdøren når noen har det vondt og sier det. Når noen ikke klarer å holde en tapper fasade lenger. Og jeg tror kanskje at disse menneskene trenger mer et medmenneske enn de trenger en pille. De trenger mer at noen tør å snakke med dem om det, tør å ta på andres og egne vonde følelser.
Fra Warrior of the Light:
The Warrior of the Light has learnt that God uses solitude to teach intimacy.
He uses rage to show the infinite value of peace. He uses boredom to emphasize the importance of adventure and devotion.
God uses silence to teach about the responsibility of words. He uses tiredness so that one can comprehend the value of awakening. He uses illness to emphasize the blessing of health.
God uses fire to teach about water. He uses earth to comprehend the value of air. He uses death to show the importance of life.
Vi må ha disse motsetningene i livene våre. For den ene er bare et speilbilde av den andre. Uten sorg vet vi ikke hva lykke er. Og jeg blir bare sliten av dette lykkekravet, at alt skal være så flott og fint og at jeg SKAL være lykkelig. For noen ganger er jeg rett og slett trist.
Det er ikke meningen at vi skal være lykkelige hele tiden. Jeg tror nesten evig tilstedeværende lykke hadde slitt oss ut jeg. Jeg tror ikke jeg hadde orket. Livet mÃ¥ være flest hverdager. Livet bestÃ¥r av lykke og sorg og et hav av grÃ¥toner imellom, uten at det gjør at vi har behov for medikamenter, de fleste i hvert fall, de gangene livet deler ut en rett pÃ¥ tygga. Og jeg tror ikke lykkepillene løser de problemene folk sliter med heller – de bare kapper av livets opp- og nedturer.
Et dikt skrevet i novembermørke:
GRÃ… NOVEMBERHIMMEL I SJELEN
Grå novemberhimmel
har flyttet inn
i min sjel
Forsvinn, verden
seil din egen sjø
la mitt smil hvile
la tårenes salt
kjærtegne mitt kinn
La meg ligge i ro
under et lunende teppe
av grå tristhet
gjøre opp regnskapet av
sorger, skuffelser og svik
Unn meg det, verden!
Jeg titter ut når
solen igjen viser
sitt lysende ansikt
Novembermørket
varer aldri evig
Iskwew ©
Faktorer som gir lykke, og evnen(?) til Ã¥ tilegne seg …
Tenker jeg skal kjøpe boka som er omtalt i denne artikkelen. Hørte et radioprogram over njn.net med et halvt øre pÃ¥ The People’s Pharmacy, og søkte fram referanse et par uker senere. Det har vært skrevet en del om det.
http://www.nytimes.com/2006/05/07/books/review/07stossell.html?ex=1304654400&en=9f736b0ee7b820df&ei=5088&partner=rssnyt&emc=rss
Det jeg tok som mest positivt av intervjuet var en konkret sak som viser forskjell i “nivÃ¥ av lykkefølelse”. Det er venner. At man har venner gir klart mer følelse av lykke i forhold til ikke Ã¥ ha venner.
Gammel post dette, men det er jo mye Ã¥ lese ogsÃ¥. 🙂
Mm, det er faktisk samme artikkel. Jeg kommer rett inn uten å betale, har registrert meg en gang i tiden.
Boka som omtales er ‘Stumbling on Happiness,’ by Daniel Gilbert.
Interessant artikkel! Den boken kunne jeg tenkt meg å lese også.
Visstnok er vi mer ulykkelige her enn i mange fattige land. Det er minsanten et skikkelig tankekors.
Jeg har ikke noe imot kommentarer til gamle poster, spesielt om det er noe som ligger meg litt på hjertet, som denne.
Jeg synes at det er et par ting som er verdt å merke seg: Etter at legene begynte å bruke de nye lykkepillene (SSRI) har selvmordsraten falt. Tiår etter tiår med innsats fra psykologien har ikke hatt noen effekt på selvmordstallene. Spør en psykolog hvorfor selvmordstallene nå faller. Du får en tier dersom vedkommende nevner økt medisinering.
Dypest sett handler det, tror jeg, om at det gjør vondt Ã¥ innse at det man har trodd pÃ¥ og studert ikke har base i virkeligheten, og at en pille virker bedre enn all verdens samtaleterapi. Det vi ser, er at det er en “Berlin-mur” som faller. Det gjør like vondt Ã¥ skrote deler av psykologipensum som det gjorde Ã¥ innse at marxistisk økonomi kun var en virkelighetsfjern boble. Og det handler om frykt: ingen liker Ã¥ bli gjort overflødig av ny teknologi – enten det gjelder typografer, sentralborddamer eller psykologer.
At denne frykten er irrasjonell trenger ikke gjennom, men det er den, ettersom at omfanget av psykiske lidelser – og spesielt depresjon – er sÃ¥ enormt at vi trenger mer folk. 40% av alle kvinner og vel 10-15% av alle menn vil i løpet av levetiden fÃ¥ behov for behandling mot depresjon. Man regner vel med at det er noe slikt som 10-15% av befolkningen som til enhver tid er inne i en depresjon.
Det betyr at forbruket av antidepressiva skal OPP og ikke ned. Ubehandlet depresjon anses som den største selvmordsårsaken.
La oss for en stund tenke oss at vi alle er pÃ¥ lykkepiller. Skal du ha det gøy kan du spørre psykologen din neste gang du har time om hva det er antidepressivene egentlig gjør oppe i hodet ditt. Han blir svar skyldig. Han vet det ikke. Ikke egentlig. Et problem med hensyn til lykkepiller er bivirkningene. Det finnes ulike preparater som har ulike bivirkningsprofiler. Bivirkningene ville være ett av dine store problemer. Be psykologen rÃ¥dgi deg om hvordan ditt problem løses best mulig. Finne en pille som virker for deg, med færrest mulig bivirkninger og rÃ¥dgi deg om hvordan du takler disse pÃ¥ en best mulig mÃ¥te. Forget about it! Psykologenes holdning har endret seg noe, men fortsatt er den “vet ikke, og vil ikke vite”.
Kanskje kan du innvendce at dette er jo Psykiaterens område. Det er delvis rett, men hvordan får du han i tale? Hen er sikkert i USA på en tur som er sponset av medisinalindustrien, eller kanskje på et seminar i Scotland. Statistikken er klar: av de som henvises av lege til en faginstans i psykiatrien, er det fåtallet som behandles som foreskrevet. Man henvises til psykolog, men får en klinisk sosionom.
I en slik situasjon er det vel bare Ã¥ innse at selv om det i teorien skulle finnes alternativer til antidepressiva, finnes de ikke i virkelighetens Norge. Det finnes ikke alternativer til Ã¥ øke konsumet av lykkepiller pÃ¥ kort sikt – med mindre vi synes at selvmordstallene og antall alvorlig deprimerte er innenfor det tolerable.
Dette ble litt pÃ¥ siden, men det er fordi jeg mener at den delvis psykolog-støttede motstanden mot “lykkepiller” i pressen bidrar til at færre søker den hjelpen de kan fÃ¥. Føler du at du gjør noe galt ved Ã¥ spørre legen om antidepressiva, betyr det at du kanskje holder deg vekk. Det vi trenger er det motsatte: En lavere terskel for Ã¥ søke hjelp.
Så litt mer til det du skriver om: Jeg mener at det finnes en alternativ måte å se tingene på. På sett og vis er den stikk motsatt. Jeg tror man kan bli lykkeligere hvis man aksepterer det man har. Det er kanskje ikke det jeg har gjort i livet, men jeg tror det er klokt likevel. Selv har jeg levd som en crash test dummie (kollisjonsdukke). Til tider har det vært gøy.
I en del tilfeller er selvsagt medisinering av det gode, Milton, det benekter jeg ikke. Men jeg tror ikke det løser problemet, jeg tror det gjør det kontrollerbart. Ofte er det slik at et menneske i depresjon må ha medisiner for i det hele tatt å klare og forholde seg til årsakene til problemene.
Det jeg reagerer på er dette lykke-kravet vi har til oss selv og andre, denne masken vi må bære, og som andre må bære. Dette går rett tilbake til gårsdagens interessante diskusjon om masken, tror jeg.
Det er forøvrig ikke motsatt av hva jeg mener det du sier i siste avsnitt. Svært mye handler om å akseptere livets innhold, som det er, og svært mye handler om å rive seg løs fra skyldfølelse. La gårsdagen være i går, og leve livet i dag. Og i tillegg, agere snarere enn å la seg selv synke ned i avmakt.
Selv om jeg har vanket rundt i farmasøytisk industri nesten lenger enn jeg liker å tenke på ser jeg at farmasien mangler reell løsning til mange psykiske problemer.
Mange psykofarmaka er mer eller mindre en signaldemper som får deg til å føle at du er inne i en mental tåke eller noe. De fjerner en del symptomer, men samtidig må man ta konsekvensen av å leve i ørska. Selv er jeg heller tilbakeholden, det sterkeste jeg driver med er acetylsalicylsyre, men jeg kjenner flere som er faste kunder.
Det kan virke kynisk eller teoretisk, men jeg mener at folk som er overbevist om at de vil avslutte sitt eget liv, at det ikke nødvendigvis er det verste som kan skje. Jeg har flere nære som har gjort et forsøk, og jeg er glad for at de ikke klarte det, men har kommet seg over terskelen og lever ganske bra. Men det er jo dem som har tatt bÃ¥de en personlig og filosofisk beslutning om Ã¥ avslutte eget liv. Jeg føler ikke at jeg kan klandre dem for det. Det er jo klart at slikt er en enorm belastning for de pÃ¥rørende, og ofte er vel slike faktorer viktigste grunn til at mange holder ut tross manglende følelse av “mening”.
NRK hadde bokprogram i dag som omhandlet nye bøker med nettopp dette tema.
En liten digresjon, min kommentar hadde egentlig som tema hva gjør deg lykkelig, og muligens hvorfor. Ikke fordi jeg er akutt “lykkejeger”, men det er jo fint om man forstÃ¥r litt mer om hvordan sinnet virker. Mennesket er jo bÃ¥de utrolig komplisert og latterlig enkelt. Vi har mange grunnleggende behov, samtidig som det er mye rart som skjer oppe i hodet som er vanskelig Ã¥ forstÃ¥.
“Can awareness of these cognitive mechanisms make us happier, or at least less deluded? Alas, not really. In fact, that’s sort of Gilbert’s point: imagination (or projecting ourselves into the future) ought to be the key to predicting what will make us happy, but we’re incapable of imagining accurately.
Interestingly, the clinically depressed seem less susceptible to these basic cognitive errors. For instance, healthy people can be deluded into greater happiness when granted the mere illusion of control over their environment; the clinically depressed recognize the illusion for what it is. All in all, it’s yet more evidence that unhappy people have the more accurate view of reality — and that learning how to kid ourselves may be a key to mental health.”
Vi er alle forskjellige i hvor mye vi bekymrer oss, og hvor engasjert vi er i all verdens ulykke. Ulykke er også salgsvare, som en tsunami som gir oss anledning til å føle at vi kan hjelpe andre. At det dør en tsunami i uka av AIDS vil vi helst ikke vite om. Det finnes jo til enhver tid ulykke nok i verden, og det blir jo ikke bedre av at vi tar den innover oss?
Forordet finner du forresten her:
http://www.randomhouse.com/kvpa/gilbert/excerpts.html
E.R. II: Det som gjør at selvmord ofte er slik en tragedie – bortsett fra konsekvensene for de etterlatte – er at det kan skje som følge av en innskytelse. Det kan skje – og kanskje er det nettopp da det skjer – nÃ¥r en depresjon kikker inn sÃ¥ intenst at den tar kontrollen totalt over et menneske og sender vedkommende inn i en psykose. Plutselig er du sÃ¥ totalt ute pÃ¥ viddene at du ikke har greie pÃ¥ noe som helst – bare en intens lidelse hinsides fatteevne for den friske – og da er det trist hvis det ender med et selvmord fordi vedkommende ikke hadde tatt mot til seg og gÃ¥tt til legen.
Et annet punkt er jeg imidlertid enig i: ofte er et selvmord å foretrekke fremfor å skulle gå resten av livet med en ubehandlet depresjon. Men det er jo ikke nødvendig.
Jeg er enig i det du sier om de deprimertes virkelighetsoppfattelse, og tror vi kan snakke om at de lever i en verden totalt blottet for ethvert urealistisk håp.
Hvordan de enkelte antidepressivene virker vet jeg ikke nok om. Det gjør de færreste egentlig. All den stund at folk vil ha ulik bivirkningsprofil, og hvert preparat i tillegg etter hva jeg kan forstå krever en måned for å fungere, er det de færreste som har rukket gjennom hele spekteret.
Mens de tidligere preparatene før SSRI hadde sÃ¥ mange bivirkninger at mange valgte Ã¥ legge dem bort, har jeg inntrykk av at langt flere – etter kanskje et Ã¥r eller sÃ¥ med prøving og feiling – kan finne et preparat som hjelper dem godt. Videre har jeg inntrykk av at selv ikke psykiatere i realiteten kan gjøre annet enn prøve og feile nÃ¥r de skriver ut et antidepressiv. De kan i realiteten ikke si om det er Pfizers eller Rosche’s preparat som vil virke. Hva de skriver ut, vil trolig mest av alt henge sammen med deres relasjoner til industrien.
Et aspekt som jeg synes ofte blir ignorert, er hvilket enormt tap verden lider ved at sÃ¥ mange mennesker synker hen i tiltaksløs depresjon, nÃ¥r det de selv aller helst vil – og verden trenger – er at de lar kreativiteten deres komme til uttrykk.
Dette var en godt skrevet post, og antageligvis er temaet mer aktuelt for hver dag som går.
Det som gjør meg sliten og lei sånn ganske ofte, er holdninger av typen; det motsatte av lykkelig er Ulykkelig, og det motsatte av glad er deprimert. De fleste svingninger i et mennseskes humør og følelsesregister skyldes det enkle og universelle faktum at vi deltar i vårt eget liv. Man er ikke automatisk syk fordi man er lei seg eller i sorg. Selv ikke om man er det ofte og lenge. Jeg mistet begge foreldrene mine før jeg fylte 30, med to års mellomrom, og var sammenhengende i sorg i flere år i strekk. Enkelte arbeidsgivere , og andre, sleit med å se forskjellen mellom sorg og depresjon. For meg var det en ekstrabelastning å bli sett på som syk.
Ja, det skjønner jeg at det var, HvaHunSa. Samfunnet rundt vil helst slippe å forholde seg til sorg og smerte, og at alt går på det jevne. Om du sørger, bør du bli ferdig med det fort.
Men det er som du sier, en del av livet. Dette lykkekravet gjør det baer vanskeligere.
Problemet med disse lykkepillene i dag, er ikke at de eksisterer, men snarere at de blir brukt feil i veldig stor grad. Enkelte prosesser, som f.eks. sorg av ulike typer, kan ikke og bør ikke medisineres til dvale, man forlenger bare tilstanden, og om mulig forverres den. Jeg er evig glad for at jeg valgte å jobbe meg gjennom det uten noe annet kjemisk enn en tilfeldig sovetablett nå og da.
Jeg kan se behovet for medisiner nÃ¥r det er biologiske forutsetninger som ligger til grunn, eller nÃ¥r man har stagnert i en depressiv tilstand og trenger et push for Ã¥ jobbe videre med de temaene som forÃ¥rsaket det hele. Et annet aspekt ved det hele er denne utbredte fordommen om at er man syk av andre ting enn kreft og lignende elitesykdommer, sÃ¥ er man selv Ã¥rsaken til sykdommen, og mÃ¥ bare se Ã¥ fÃ¥ “tatt seg sammen”, med mindre man vil plasseres som sekunda vare. De færreste skiller adekvat mellom livsstilssykdommer og ikke-selvpÃ¥førte sykdommer. Ikke at det burde være noe skille nÃ¥r det kommer til lik rett til behandling. Lik rett til, men ulik type, det burde være skille nok.
Jakten på lykke er en sikker vei til mye ulykke. Man er aldri så ulykkelig som når man jakter lykken.
Noen ganger er det nødvendig å stabilisere før man kan lege, og noen ganger er det til og med slik at det er risiko for selvmord i store kriser. Da er jeg helt enig i at medisiner er riktig og viktig. Men jeg tror de brukes i mye større grad enn i slike tilfeller. Det er jo skremmende om du leser Rockettes innlegg og ser at 200.000 mennesker plutselig er definert som bipolare.
Ellers er jeg enig når det gjelder dette skillet mellom verdige og ikke verdige lidende. Det er virkelig en uting, og det er basert på et menneskesyn jeg slett ikke liker.
Unnskyld maset altså, men dette engasjerte meg.
NÃ¥r Coelho skriver “I confront my fears and moments of loneliness, and I think that a happy person never goes through this” – sÃ¥ mÃ¥ han da være ironisk? Eller er det gitt at det finnes evig lykkelige mennesker? Jeg har aldri møtt noen. Og om lykke er fraværet av ensomhetsøyeblikk og redsel, sÃ¥ er jeg ennÃ¥ sikrere pÃ¥ at disse “lykkemenneskene” ikke finnes. Ergo er det noen som forsøker Ã¥ bedra oss til Ã¥ tro at lykken er noe mer enn øyeblikkstilstander. Og mitt spørsmÃ¥l er da hvem?
Nå er ikke jeg inne i Coelhos hode, men jeg tror han her beskriver den lykkeforventningen som er skapt i samfunnet rundt oss, altså at er du ensom og redd, så passer du ikke i bildet. Jeg opplever få av tekstene hans spesielt ironiske, men ironi fra andre kulturer er vanskelig.
Jeg tror ikke det er mulig i det hele tatt, å være lykkelig hele tiden. Hvordan det i det hele tatt er mulig å oppleve lykke uten å samtidig oppleve det motsatte?
Du maser langt i fra! Dette er en veldig spennende diskusjon.
Ja, sånn man skal lese det så klart. Men spørsmålet mitt er stadig gyldig, med mindre man tror at samfunnet er en enhetlig institusjon med egne standpunkt i slike saker. Samfunnet er oss det, du og jeg og de andre. Og reklamefinansiert tv så klart, en vesentlig stemme i mylderet. Et tydelig eksempel på lykkepushende reklame er Nordea sin tv-kampanje. Så lenge du er smart og søker lån i den rette banken, vil alle dine drømmer om kjærlighet, barn og hus bli oppfylt, og for de riktig lykkelige venter det en seilbåt eller en hytte også. Budskapet er som følger: lykken ligger potensielt i oss alle, og ved å handle (les gjerne med dobbelt betydning) riktig, så forløser du den evige lykke.
Danser du ikke barføtt i sommerkjole i egen grønngresset bakhage hver dag, gjør du noe galt.
Bare se på markedsføringen av Lotto. Den skaper jo masse mennesker med totalt urealistiske drømmer om store penger uten å måtte gjøre noe for det.
Javisst er det vi som er samfunnet, det er vi som ikke orker å ta sorg og smerte inn over oss, og dermed er det vi som får store problemer når det uvergelig rammer. Mange skyver smerten unna også, med det resultat at den hoper seg opp, og når det så smeller, så smeller det skikkelig.
Nettopp. Og det er forbausende mange som tror det finnes en krukke med gull i enden av regnbuen, og attpÃ¥til leter de etter en snarvei dit. Det er fint lite av verdi som oppstÃ¥r uten en solid innsats bak. Og mens en stor andel av den gemene hop kaver forgjeves etter noe som ikke finnes, er det stadig noen som tjener seg rik og rikere pÃ¥ disse “idiotene”.
Andelen mennesker som går rundt med lukkede øyne er skremmende stor.
Jepp, og dette er noe av det som kan få meg i harnisk, rett og slett. Det er statlig organisert landeveisrøveri!
Jeg har forresten skrevet en sjeldent lang kanonade hos Rockette som ligger i modereringskø. Vi får se om det slipper gjenn om. Sikkert er det i alle fall at temaet fenger.
Hun slipper gjennom det meste, men av div. grunner har hun moderering på alt. Den kommer etterhvert.
Ettersom det du skriver om her grunnleggende er mye av det samme som Rockette skriver om; Patologiseringen av mennesket, og kommentaren min ikke kom igjennom i løpet av et par dager (kun et etterfølgende supplerende kommentar), regner jeg med at det er OK at jeg poster den her også (det ville bli for mye forklaring og vrøvl å poste hos meg selv, om enn jeg kanskje poster mine tanker om temaet litt senere, når jeg har hatt tid til å omarbeide dem litt). Det er Rockettes utsagn som står i anførselstegn.
**************
Det er ikke ofte at undertegnede vies en egen bloggpost, om enn det har skjedd før. Derfor blir svaret langt.
â€Jeg mener […] at bivirkninger mÃ¥ tas seriøst og at man mÃ¥ begynne Ã¥ se mer pÃ¥ individuell tilnærming […..]â€
At bivirkninger må tas seriøst, er vi enige om. Dessverre er mitt inntrykk at dette er så langt fra virkeligheten at det må kalles utopi. For mange pasienter er bivirkningene noe av det mest sentrale i livet der og da, og noe av det de gjerne vil vite, er om andre preparater (for eksempel SSRI) har andre bivirkningsprofiler. Kanskje er virkningsgraden på et preparat så lav – eller evt. så raskt avtakende – at doseringen må opp, med for eksempel seksuell dysfunksjon som resultat.
Hva skjer hvis man spør psykologen sin (som man trolig ikke får tilgang til uansett) om ulike preparaters bivirkningsprofil: Jeg greier ikke å få orgasme hvis jeg skal ta 3 Zoloft (sertralin) daglig. Hvordan er det egentlig om jeg skiftet til Fontex/Prozac (fluoxetin)? Kunne jeg da få et bedre seksualliv?
Holdningen later ofte til å være: Vet ikke, og vil ikke vite! Terapeutene har tilsynelatende et stort svart høl på det området som pasientene kanskje har flest spørsmål om.
â€Jeg mener at medisiner i langt større grad mÃ¥ gis til de som _virkelig_ behøver demâ€.
Det er gjerne slik at den som ikke _virkelig_ har gått på en smell, ALDRI vil få noe tilbud om terapi. Alternativet vil i så tilfelle være å la vedkommende gå i fred til han har det så ille at han _virkelig_ behøver medisiner.
Dette er jo som å nekte å behandle et sår før det har gått koldbrann i det!
Vi må ruste opp psykiatrien, sier du? (Du har ikke sagt det enda).
Nå har vi SV og SP i regjering uten at det skjer en dritt. AP, Høyre, KrF og Venstre har alle hatt sine sjanser, og FrP vil du jo ikke ha…. Hvem er det egentlig du har planlagt skal gjennomføre denne opprustningen?
Saken er at vi FÅR INGEN opprustning av psykiatrien, og i mellomtiden skal vi altså sitte og se på at en masse mennesker får det jævlig fordi det ikke er ideologisk korrekt å bruke medisiner?
La oss si det som det er: Norsk psykiatri har ikke en nubbesjanse til å behandle mer enn en liten brøkdel av den totale mengden depressive i befolkningen. La den sive langsomt inn, for den er litt viktig.
Selv om vi tar alt det positive som psykologene sier om terapi for god fisk, så er det kort og godt ikke kapasitet i systemet til å ta seg av alle som trenger behandling. Hva skal vi gjøre med dem som ikke får plass? La dem få det stadig verre, inntil det er tid for innlegging? Vente på at samfunnet blir varmere og mer inkluderende?
Jeg mistenker deg litt for å mene at vi i stedet må akseptere at en del depresjoner er normale. Til det har jeg følgende å si: Vil du gå rundt å ha det jævlig, er det din sak. La være med å argumentere for at andre ikke skal benytte seg av den hjelpen som faktisk er tilgjengelig, til en lav kostnad! Husk at ubehandlede depresjoner regnes som den største selvmordsårsaken.
â€Jeg synes denne overfokuseringen pÃ¥ Ã¥ overleve er litt oppskrytt, man mÃ¥ ogsÃ¥ se pÃ¥ hva slags livskvalitet man har pÃ¥ eller av medisin.â€
Slik kan bare et menneske uten innsikt snakke! Forutsetningen for å få et godt liv er at man overlever. Det er en god start hvis noen skal få skikk på livet sitt. Jeg synes egentlig at det er ganske usmakelig at du gjør deg til dommer på den måten. Hva synes du en stakkar med et elendig liv skal gjøre, all den stund at det ikke er politisk vilje til å ta den opprustningen av psykiatrien som eventuelt ville være nødvendig?
Og da har vi hele veien forutsatt at den terapien som tilbys er av ypperste klasse, med best tenkelig virkningsgrad, og at den er tilgjengelig for den som slipper gjennom nåløyet og får treffe psykiatrisk spesialkompetanse.
Når vi snakker om bipolare depresjoner – men også andre typer – er det ikke minst et spørsmål om arv. For de som sliter med arvelige lidelser, vil det vel stort sett handle om å lære vedkommende å leve bedre med sin lidelse.
Folk har så mange slags helseproblemer. Noen trenger briller. Burde disse kaste brillene sine fordi de dypest sett ikke behandler synsproblemene? I mitt tilfelle er brillebruken ren symptombehandling. Ville det være riktigere av meg å la brillene ligge, og lære meg hvordan jeg skal takle livet som svaksynt?
Dette handler i høy grad om en ideologisk konflikt relatert til arv kontra miljø. Vi snakker – for Ã¥ bruke en lignelse – om hvorvidt vi har Ã¥ gjøre med hardwarefeil eller om vi snakker om bugs!
Jeg hevder at svært mange sliter med hardwarefeil – og at slike feil ikke nødvendigvis krever noen omprogrammering.
Andre hevder at det ikke er mulig å få rene hardwarefeil, og at dersom slike mot formodning skulle eksistere, så må de korrigeres via, eller i det minste supplert av, en omfattende omprogrammering og debugging.
Dersom skjermen din plutselig flimrer, før den går i sort – ledsaget av en irriterende duft av svidd elektronikk; ville du da akseptere at PC-smeden din insisterer på at eneste løsning er en omfattende omprogrammering av operativsystemet – med en tidsramme på flere år, gitt at den pågjeldende PC-smeden ikke har noe eksellent programmeringsrulleblad å skilte med?
Det er sånn mange føler det når de kommer i kontakt med psykiatrien.
Til slutt vil jeg si at det rent ideologiske i denne diskusjonen kan ikke understrekes sterkt nok. Jeg sammenligner ofte det som nå skjer – riktignok i langsom film – med Berlin-murens fall. Klart at det gjorde vondt for mange at alt det de hadde trodd på, studert, kjempet for og ønsket seg, ble løpt overende av kapitalismen – og at Stasi-arkivene deretter ble åpnet, slik at enhver kunne se at tilstandene bak jernteppet faktisk hadde vært langt verre enn selv de mest ytterliggående høyrekreftene hadde argumentert for.
Det er mye innen psykologien som etter hvert kjennes dødt og maktesløst, og det er klart at denne prosessen oppleves som vond for mange som har brukt år av livet sitt på å sette seg inn i materien. Selvfølgelig er ikke all motstanden mot medisinering BEVISST motivert ut fra et forsvar av foreldede teorier, men mye kan nok forklares ut fra dette. (En del psykologer kunne typisk starte med å se på hva de selv fortrenger).
Motstanden mot denne fryktelige patalogiseringen rammer jo ikke bare deprimerte. Les for eksempel hva Esquil skriver om ME, og hans opplevelser i forbindelse med psykiatrien. Mørketidsdepresjoner er et annet felt som psykiatrien ikke liker. Aller helst vil de bortdefinere denne lidelsen.
Det å erkjenne at mange lidelser først og fremst har fysiologiske forklaringer gjør vondt for mange som har viet livet sitt til terapi, men det at de ikke vil gjøre det er likevel galt. Svertingen av de såkalte lykkepillene (det var ikke den farmasøytiske industrien som kom på dét navnet!) betyr at mange som burde søke hjelp hos legen sin ikke gjør det. Den slags koster liv. Men kanskje først og fremst koster det samfunnet enorme beløp i form av at de som sliter med depresjoner kun bidrar med en brøkdel av hva de ellers kunne bidra med – og de fleste kanskje får gå så lenge ubehandlet at de blir en livslang utgiftspost for samfunnet. I Norge er det trolig en halv million mennesker som bare går på kvart maskin fordi de ikke får behandling.
Er fagstoltheten så mye verdt?
Forsøkte lese en roman av Coelho og syntes den var ufattelig svak, Alkymisten. Må vi like ham?
Nei 🙂 MÃ¥ jeg la være?