Jeg er av de som er fascinert av mysterier, gåter og det å finne løsninger på slike. Jeg leser krim, ser på krim og kjøper dataspill ala C.S.I. der du får leke detektiv og løse kriminalgåter. Når det gjelder krim er jeg begeistret for de mer mystiske og subtile variantene. Heller et raffinert giftmord enn mye blod og gørr. Noe som setter i gang de små grå, slik at de små grå gjerne ikke får sove en gang, jeg blir liggende våken og lure på hvem morderen er. Og liker mordere som legger igjen subtile spor, som gjerne er mystiske koder til løsning av saken. Agatha Christie skrev eminente bøker. De kan virke gammeldagse nå, men raffinerte er de.

Jeg leser bøkene til Dan Brown med fryd. “Da Vinci koden” var rett og slett en bok for meg. Jeg vet jo at den er blitt grundig slaktet av alt fra litteraturkjennere til den katolske kirke. Men det bryr jeg meg jo ikke om. Da jeg skjønte at noe av det jeg alltid har vært fascinerte av, det gylne snitt og fibonacci-rekker, var innbakt i boken, var det neste så jeg ikke kunne vente på løsningen. Magisk tall fascinerer meg. Koder. Mønstre. Ergo ble også “Den digitale festning” en hit her i huset også.

Paulo Coelho har også noe av dette i bøkene sine. Og fra første øyeblikk ble jeg fascinert av dem også. Livsvisdom kombinert med mysterier og åndelighet. Det gode mot det onde.

Jeg er fascinert av Mayaenes utrolige matematiske kunnskap, hieroglyfer, astrologi og tarot. Alt som kan ha noe gjemt i seg, som ikke ligger i dagen, fascinerer meg. Jeg er altså virkelig ikke av de som må ha noe bevist for å tro på det. Jeg tro fullt og fast på at det er mer mellom himmel og jord enn de fleste andre steder.

Jeg er fascinert av drømmer og drømmebilder. Og irriterer meg grenseløst over at jeg sjelden husker det jeg drømmer. De som husker drømmene sine er veldig heldige. Jeg har prøvd masse teknikker for å forsøke å huske dem, uten at det har hjulpet. Kanskje husker jeg dem ikke fordi jeg har det med å dagdrømme litt? Det er ikke latskap, men kreativitet, påstår nå jeg. Å la tankene strømme fritt dit de vil noen ganger i løpet av dagen er av det gode. Krativitet handler jo om å se løsninger og muligheter, og da må det fantasi til.

Jeg tror det er en rød tråd gjennom livet, og at veldig lite egentlig er tilfeldig, når det kommer til stykket. At jeg fant en hjelper og sjelefrende ved en tilsynelatende tilfeldighet i en porselensbutikk da jeg flyttet til Brasil, det tror jeg ikke er en tilfeldighet i det hele tatt. At bestevenninnen sto i barnehagen da jeg kom tilbake og følte meg ganske ensom, det er ingen tilfeldighet.

I boken Åndenes Hus forteller Isabel Allende om Clara som er synsk. Hun sier at det er en sammenheng mellom alle hendelser, vi ser den bare ikke når hendelsene utfolder seg. Først i ettertid ser vi den. Og en svært rasjonell person, vil si at det er fordi vi rasjonaliserer hendelsene, vi setter dem i system når vi sitter med fasit. Mulige det, og i noen sammenhenger er det helt sikkert riktig. Andre ganger… er ikke sammenhengen helt rasjonell. Men den er der like fullt.

Jeg har spurt meg mange ganger hvorfor jeg er så fascinert av mysterier. Hvorfor er det slik at noen bare tror det de ser, og kan ta og føle på, mens jeg kan tro på alt mulig rart? Hvorfor er vi laget så forskjellige?

Dette ble vel et litt usammenhengende innlegg uten store poenger. Men de usammenhengende poengløse tankene skal få reise ut i cyber likevel.

Copyright©2006 Iskwew