I bloggen min skriver jeg om det som faller meg inn der og da. Derfor har den ingen rød trÃ¥d eller samlende tema, med den konsekvens at kategorien Diverse ganske stor. Bloggen min inneholder meninger, anekdoter fra dagliglivet, konspirasjoner, anvendt finans, filosofering, dikt jeg har skrevet og mye mer. Den dagen det bare er tørt […]
Jeg er slik laget at jeg er veldig beslutningsdyktig. På et øyeblikk kan summen av all den informasjonen jeg har, samle seg i et intuitivt punkt, og i det øyeblikket står en beslutning så klar for meg at jeg ikke nøler, men fatter den beslutningen som kjennes riktig for meg. Jeg vet at om jeg tenker meg mer om, så endrer det sjelden beslutningen, og da tar jeg den like godt med en gang, snarere enn å vente og analysere, snu, vri og vende på ting. Dette er litt en yrkesskade, som jeg har tatt med meg til andre deler av livet også. Når du er vant til å ta store beslutninger på ekstremt kort tid, basert på ny informasjon, fattes beslutninger på intuitivt nivå. Lynraskt.
Om jeg bestemmer meg for å fatte beslutningene i roligere tempo, og det har jeg gjort noen ganger, så ender jeg gjerne med den samme beslutningen som var der intuitivt på et mye tidligere tidspunkt. I mellomtiden har jeg slitt og tenkt og veid for og imot. Jeg liker ikke slike prosesser som er dratt ut i tid. Det er fryktelig slitsomt. Så da tar jeg heller den intuitive beslutningen så raskt som mulig, for jeg har ikke opplevd ofte at den endres særlig mye om jeg bruker mer tid, krefter og har det vondt lenger.
Dette er imidlertid ikke lett for omgivelsene, og det skjønner jeg. For det virker for brått, og det kan virke lite gjennomtenkt. Og en svakhet med meg, som jeg vet om, er det at jeg ikke involverer andre før beslutningen er fattet. Det kan virke brutalt, og jeg skjønner det.
I går fattet jeg en slik intuitiv beslutning. Etter å ha våknet og hatt beslutningsmaterialet med meg i drømmeland. Da jeg våknet visste jeg hva som kjentes ut som den rette beslutningen. Og tok den noen timer senere. Og den var folk uforberedt på, og det skjønner jeg. Så muligens skulle jeg roet tempoet litt. Men, jeg tror altså ikke beslutningen hadde blitt noe annerledes om jeg hadde ventet.
Beslutningen hadde å gjøre med en situasjon der jeg var plassert solid mellom barked og veden. Det er en utrolig vanskelig posisjon å være i, det er veldig ubehagelig, og det forventes at man tar stilling og velger enten barken eller veden. Lojalitet er en god ting, og en vanskelig ting. Spesielt når man må velge. Men det er slik det er. Så da valgte jeg veden. Jeg kan ikke la venner stå alene, spesielt ikke når jeg stort sett er enig i synspunktene deres.
Men situasjonen var bare det som utløste det, det har bygget seg opp over tid, og slik er det: en situasjon er den siste brikken i et intuitivt puslespill, og plutselig står beslutningen klar. Brikken viser hele puslespillet. Så det som for andre kan virke som en forhastet beslutning er ikke det. Den er en helhet av ting, og noe har bare fått begeret til å flyte over.
Og så står jeg overfor konsekvensene av den beslutningen. Ikke alle konsekvensene er særlig yggelige. Det er hevet over tvil. Men slik er det med vanskelige valg. Når vi tar dem, kan vi ikke styre alle konsekvensene. Og da må vi leve med dem. For om vi må styre alle konsekvensene er det helt umulig å fatte beslutninger. I mitt yrkesliv har beslutninger ledet til tap og gevinst av formidabel størrelse. I det private livet er det en konsekvens at noen tar avstand fra meg på grunn av de valgene jeg gjør. Det må jeg leve med.
Men nÃ¥r jeg kjenner pÃ¥ beslutningen i dag, sÃ¥ kjennes den fortsatt riktig. Om jeg hadde ventet til i dag hadde jeg tatt den samme beslutningen. SÃ¥ derfor ville det ikke være av det gode for meg Ã¥ dra den ut, vente, tenke, analysere. Men det kunne kanskje ha vært bedre for andre. Det innser jeg. Jeg kunne sikkert uttrykt meg mer diplomatisk ogsÃ¥. Folk har vendt seg til at jeg gjør det. I gÃ¥r var jeg litt mindre diplomat’Isk. SÃ¥ menneskelig er jeg.
Og verken mer tid eller diplomati hadde endret beslutningen.
Jeg er kjempeimponert over deg. Jeg var selv veldig ambivalent før. Kunne ikke kjøpe en genser uten at jeg måtte veie for å i mot om hvilken farge jeg skulle kjøpe. Ofte så kjøpte jeg en for så å levere det tilbake og hente en annen. Senere da jeg begynte å jobbe så kunen jeg kjøpe flere farger. Poof! Og det har vært mange andre mye vanskelige valgsituasjoner jeg har vært i hvor jeg ikke har vist hva jeg skal gjøre. Det har vært slitsomt. Jeg har drøyt og drøyt og til slutt nesten gått i stykker. Men nå i den senere tid, når jeg har blit voksen, ordentlig voksen, klarer jeg å ta beslutninger selvom jeg ikke helt vet hva konsekvensene blir. Inni magen vet jeg bare at det er rett. Og så blander jeg mindre følelser i det. Jeg kjenner mange ganger tvil, men deter jo den tvilen som ødela for meg før så jeg prøver å unngå å tenek på ting med litt miundre følelse. Stoler på flaksen at alt går bra til slutt:-) Nå har jeg tatt en veldig stor beslutning. Og følelsene prøver å si, nei, nei, vent nå litt, men jeg står på. Denne beslutningen kan ødelegge for min familie, men det redder definitivt meg fra sakte psykologisk død. Jeg velger å redde meg selv. Og jeg er kjempestolt av meg selv. Jeg ble et beslutningsdyktig menneske til slutt. Det trodde jeg ikke jeg kunne bli.
Det er både fordeler å ulemper med å ta raske beslutninger, men jeg tror det er veldig slitsomt å ha det som du har hatt det. Det vil alltid være ulemper knyttet til valg, var det ikke det, ville det ikke være noe problem. De må vi leve med, det er det som er vanskelig.
Jeg tror virkelig på at magefølelsen ofte viser seg å stemme. Uansett så tror jeg på å ta beslutningen, stå på den og forsøke å tenke så lite som mulig på de alternativene du ikke velger.
Du har grunn til å være stolt av deg selv! Masse lykke til med valget ditt. Du kunne ta beslutningen!