Livsmønstre

Etter å ha skrevet om menn i krise tidligere i dag, begynte jeg å tenke på noe jeg er veldig opptatt av. Det er de mønstrene vi har i måte vi er på, agerer på og de relasjonene vi har enten det er til venner, potensielle partnere eller partnere. Om de mønstrene vi kan se i de vi ser som potensielle partnere, for eksempel.

Jeg har noen slike mønstre. Jeg faller for noe som egentlig ikke gir meg det jeg trenger. Og dette mønsteret så jeg brått helt krystallklart en dag våren 2003 i Brasil, mens jeg satt og oversatte en siden i Warrior of the light av Paulo Coelho. Jeg oversatte hele den boken, og det ga meg utrolig mye, i tillegg til at jeg lærte veldig mye portugisisk i prosessen. Og det var språket som var målet, men så viste det seg at den lille boken skulle gi meg utrolig mye innsikt i meg selv.

En dag satt jeg og oversatte, og plutselig vokste det frem noen ord fra sidene, som litt fikk hårene til å reise seg. Det var denne siden:

“A Warrior of the Light knows how certain moments repeat themselves.

With frequency, he sees himself in front of the same problems and situations that he has already faced; then he becomes depressed thinking that he is incapable of moving forward in life, since difficult moments he has already faced, are returning.

“I have already passed through this”, he complains to his heart.

“Actually, you have already passed through”, responds the heart. “But never surpassed.”

Then the warrior understands that repetitive experiences have only one purpose: to teach him that which he does not want to learn.”

Jeg husker at jeg tenkte: “Her ligger det en nøkkel til å forstå hvordan ting har blitt som de ble.” Jeg husker jeg tenkte og tenkte, så jeg nesten ikke fikk sove, lenge. Tenkte bakover, så på dem jeg hadde møtt, tenkte på hva det var som hadde tiltrukket meg ved disse mennene i livet mitt. Og så forsto jeg. Det var den intellektuelle utfordringen, det mystiske, det å finne ut av det mystiske. Finne ut hva som foregikk bak den lite meddelsomme fasaden, hvorfor de aldri ga noe, hva fikk dem til å tikke. DET var det.

Der lå min fascinasjon, den lå i den intellektuelle utfordringen. Men, hva var det jeg ikke hadde villet lære? Det tok mye tenkning å komme frem til det. Men jeg tror jeg fant svaret. Det jeg ikke hadde forstått, var jo at dette var intellektuell utfordring jeg genererte helt selv, altså det var ikke dem som ga meg intellektuelle utfordringer. Det var det at JEG så dem som et mysterium som kunne løses, som var selve utfordringen. Ikke noe de gjorde i forhold til meg.

Og her tror jeg det ligger mye, for mange flere enn meg. Det vi må gjøre når det meste blir feil, og vi ikke lykkes, eller blir lykkelige, det er å se inn i oss selv. Spørre oss selv hva det er i OSS som gjør at vi havner i lignende situasjoner gang etter gang. Det er ikke bare noe som skjer med oss, det er ingen ubegripelig høyere makt, eller en skjebne vi ikke kan påvirke; det er våre egne valg som gjør at vi er der vi er. Og skal vi komme ut av slike mønstre, så må vi forsøke å for det første se dem, og så forstå hva i oss selv det er som gjør at vi er i det mønsteret. Bruke den kunnskapen om oss selv vi så plutselig har, til å bryte mønsteret. Finne ut hva det er vi ikke VIL lære, siden vi stadig vekk befinner oss på samme sted, med ulike aktører, riktignok, men på samme mentale og følelsesmessige sted. Gang etter gang.

Lett er det ikke. Noen ganger ser du ikke før etterpå at du er i samme gamle ødeleggende mønster. Noen ganger tror du at du ser det, fordi du ser etter små detaljer, og den som leter, har det med å finne et eller annet.

Jeg tror at det viktigste i enhver relasjon, det er å kjenne seg selv. Det er å vite hva det er som gjør at du har det bra, og det er å sette grenser for deg selv og andre. Ikke at grensene skal være statiske hele livet, det kan de ikke være, for både livet og vi endrer oss. Men vi må kjenne på kjernen i oss selv og på våre egne behov. Kjærligheten mellom mann og kvinne er svært sjelden en altruistisk kjærlighet – kjærlighet uten betingelser – den er med betingelser som har med oss selv å gjøre. Jeg tror bare det er kjærligheten til barna våre som er uselvisk. Slik skal det være, i alle andre forhold kan vi ikke utslette våre egne behov og la en annen være styrende i så mye. Vi må passe på oss selv og våre egne behov, om ikke klarer vi til slutt ikke å være en verdifull partner for et annet menneske.

For om jeg mister meg selv, så mister samtidig den JEG elsker, den HAN elsker.