Brev til en psykopat

Det er ikke ofte jeg tenker på deg nå.  Eller egentlig, det er riktigere å si at det ikke er ofte jeg tenker på deg helt bevisst.  Jeg vet jo at du ligger i underbevisstheten min, alltid.  Slik er det med vanskelige og uforståelige minner – de ligger der, selv om du ikke forholder deg til dem bevisst særlig ofte.  Men det skal ikke så mye til.  Bare det at jeg skrev og debatterte internett, løgner og bedrag i går er nok til at du er der.  Og jeg må ta deg frem og se på akkurat deg da.  Ellers kan jeg ende opp med å tro at det er mange flere slike som deg enn det som er realitetene.

Lenge, lenge arbeidet hodet mitt med å forstå deg.  Da var du der hele tiden, du gikk alltid ved siden av meg, og du var en stor del av livet mitt.  Jeg klarte ikke å la være, for jeg er slik laget at jeg har et ubendig behov for å forstå.  Jeg er utrustet med en analytikers hjerne, og den er ikke lett å stoppe eller å få til å akseptere at det er noe her i verden som ikke er til å forstå.  Å akseptere har aldri vært det jeg er best til, aksept kommer gjerne ikke før jeg har forstått.  Men du er ikke mulig å forstå annet enn fragmenter av.  Jeg i relasjon til deg er det heller ikke mulig å forstå mer enn fragmenter av.  Det var først da jeg innså det – at jeg må akseptere noe jeg ikke forstår – at du sluttet og gå ved siden av meg, dag ut og dag inn.  Det tok mange år, og til sist en bold ridder med stor varme, klokskap og empati, som fikk meg til å forstå at noe bare må aksepteres.

Jeg tror jeg bare en eneste gang så den virkelige deg.  En gang så jeg den lille gutten som var et helt normalt barn, men som så ble banket inn i galskapens og ondskapens verden.  I hvert fall tror jeg det var den virkelige deg.  Jeg har klart å sjekke at historien stemmer: din far slo, hundset og brøt deg ned fra du var omtrent 2 år.  Du fortale om det en varm kveld ute på verandaen, og mens du fortalte var det noe annet i blikket ditt.  Eller kanskje det var jeg som ville se noe annet?  Det er umulig å si, men normalt har jeg sterk intuisjon, og når jeg erindrer den samtalen så virker den mer ekte enn alt det andre.

Alt det andre var jo bare løgner.  Og alt betyr alt.  Eller, når rett skal være rett, så kan det ha vært noen sannheter innimellom, men det er umulig for meg å vite hva som er hva.  Du hadde til og med parallelle realiteter, har det vist seg i ettertid.  Du var en person for meg og helt andre personer, historier og virkeligheter for andre.  Du tilpasset personlighet og historie til den du ville ha noe fra.  Noe av det mest forunderlige med deg, er at du selv i din ekstreme selvopptatthet er så utrolig god til å lese andre.  Helt instinktivt finner du frem til andres dypeste ønsker og inderlige drømmer, og blir svaret på det.  Slikt varierer jo fra person til person, og du skjønner på forunderlig vis dette, som om du skulle ha lest det i en åpen bok på nattbordet.

Det neste forunderlige, og jeg vet ikke om det beviser din intelligens, er at du lager deg disse parallelle universene, tilpasset hver og en, og klarer å holde orden på dem.  Jeg hadde ikke klart det om jeg aldri så gjerne hadde villet.  Du er ikke inkonsistent.  En av kommentarene i bloggen i går gikk på at det ikke vil være mulig å spille en annen og være konsistent over tid.  Jo det er mulig, om man er en som deg.  For du klarte å holde orden på alle historiene, og til hvem du hadde fortalt hva.  Det er noe av det rareste jeg har opplevd.  Det var ikke huller i tankerekkene, ikke svikt i konsistensen i historiene; alt hang sammen.  Først i ettertid har jeg forstått at det hele var konstruert for å treffe akkurat meg hjemme, slik at du kunne få det du ville ut av meg.  Jeg har snakket med andre der du hadde konstruert andre historier og virkeligheter, og der du har vært like konsistent og troverdig.

Noe annet jeg forundrer meg over, er hvor fort du klarte å snu mitt verdensbilde på hodet.  Det har forundret andre også.  Andre ser indignert på meg når de hører historien.  Om de ikke sier det, så ser jeg at de tenker ”Du som er så smart, hvordan kunne du tro på ham?”  De tror sikkert at de hadde gjennomskuet deg.  De tror de er så smarte at de hadde skjønt hva det var, at det hele var løgner og bedrag.  De har ikke møtt en slik som deg, så de forstår ikke.  De vet ikke hvor sjarmerende, intelligent og smart en som deg er.  De vet ikke, og jo mer hovmodige og sikre de er, jo lettere offer ville de selv vært.  Er du ikke enig?  Du vet jo hvor lynende intelligent du er og hvilken utrolig evne du har til å lese mennesker uuttalte tanker og deres hemmelige drømmer.  Du vet bedre enn mange at hovmod står for fall.

Jeg pleier alltid å si, om noen har den holdning at dette aldri kunne skjedd med dem, at da er de mer utsatte enn de ellers ville vært.  For du er ikke gjenkjennelig, ditt virkelige vesen er ikke synlig, før det er for sent.  Det er i det øyeblikket du har kontroll over et annet menneskes sinn, og manipulerer det mennesket til din fordel.  Da viser du hvem du er, men først da.  Og i det øyeblikket, da var jeg plutselig ikke i stand til å se forskjell på svart og hvitt, lys og mørke, opp og ned.  I det øyeblikket jeg, som i en ”utenfor kroppen”-opplevelse, så masken din falle, var det som om jeg ble vektløs og dermed uten kontakt med underlaget.  Jeg ble fullstendig handlingslammet.  Jeg tenkte ikke, jeg spiste ikke, jeg sov ikke.  Jeg bare var.

Hjernen min fungerte egentlig ikke før kvelden før jeg skulle dra.  Kanskje det var vissheten om at det snart var over som gjorde at den plutselig virket?  At jeg skulle langt lange bort fra deg, og aldri ville få se deg igjen.  I alle fall, i noen øyeblikk av klarsyn klarte jeg å få til det som gjorde at jeg kunne forfølge deg i rettsystemet for noe av det du hadde gjort.  Jeg vet du hater meg for det.  Hver gang advokaten min finner deg, så vet jeg at du hater meg for det.  Ellers tror jeg neppe du tenker på meg.  Men hva vet jeg?  Jeg har akseptert at du ikke er til å forstå.  Det jeg imidlertid har forstått, er at jeg ikke var viktig.  Jeg kunne vært hvem som helst.  For det er bare du som er viktig, ingen andre har noen som helst betydning i din verden.

Det som gjør vondt å tenke på, er at du ikke er til å stoppe.  Du beveger deg hele tiden på kanten av loven, men som regel innenfor med en hårsbredd.  Så på de årene som er gått har du helt sikkert ødelagt flere menneskers liv, flere enn de jeg vet om.  Noen vet jeg om.  Men det er sikkert mange flere.  Slike som deg er ikke til å stoppe.

Det som er det viktigste, tror jeg, er at vi mennesker i den verden du lever i, skjønner at vi ikke kan forstå alt.  At vi skjønner at det finnes forkvaklede sjeler, manipulasjon og ondskap der ute.  Og at slike som jeg, som har møtt deg, tør å snakke om det.  At vi står med ryggen spikrett når blikkene og fordømmelsen kommer.  For det er så viktig å få frem at alle, absolutt alle, kan bli offer for slike som deg.  Så dyktig er du, så intelligent og med en slik formidabel sjarme.  De mest utsatte tror jeg nesten er de som ikke tror det kan ramme dem.

Jeg har snakket lite om deg.  Både fordi jeg er lei av blikkene, mangelen på innsikt og jeg er lei av ”Du som er så smart!”.  I tillegg snakker jeg lite om deg fordi jeg ikke vil at du skal ha en plass i livet mitt.  Du fortjener den ikke.  Jeg har brukt nok krefter på deg.  Men samtidig er det viktig at ”jeg som er så smart”, forteller om deg og hva du på kort tid klarte å oppnå.  Om hvordan du fikk makt over sinnet mitt, og hvordan du klaret å bryte meg ned.  Det gikk sjokkerende lett og sjokkerende fort.

Coming soon to a place near you.  For dette kan ramme alle.  Og dessverre er det mange som ikke kommer til å klare å rive av deg masken før det er for sent.  Du kommer til å bruke resten av livet til å manipulere og skade andre menneskers sinn.  Og dessverre er jeg redd de ikke kommer til å kjenne deg igjen.

Jeg aksepterer at jeg aldri kommer til å forstå deg.  Analytikerhjernen min har gitt meg fred med den erkjennelsen.

Sånn.  Da har jeg skrevet ferdig brevet mitt til deg.  Jeg sender det ut i cyberspace.  Du kommer ikke til å få det, for jeg vet ikke hvor du er.  Du leser ikke en gang norsk.  Brevet er skrevet for min egen del, og for at andre skal forstå bedre.  Kanskje.  Fortielse skaper i hvert fall ikke forståelse.

Og nå synes jeg du kan holde deg borte fra bevisstheten min igjen.  Er det en avtale?  Ja da, jeg vet at avtaler med deg ikke er verdt papiret de er skrevet på.  Strengt tatt er det meg selv jeg inngår en avtale med.

 Iskwew © 26.februar 2007

 Ø