|
Ikke så lenge du har meg
Det går et meme rundt i Blogglandia som går ut på å fortelle om året
1987. Om jeg var blitt tagget med det, ville jeg ikke hatt mange ting å
skrive om, for det er lite jeg husker fra det året. Eller strengt tatt
husker jeg noe så godt at om jeg lukker øynene så er jeg der. I 1987.
Sammen med deg. Noe husker jeg så godt at jeg kunne gjenfortalt
hendelsene med en så stor grad av detaljer at det er overraskende.
Andre ting har jeg helt glemt. For eksempel forteller min CV at jeg
fikk ny jobb i 1987. Men jeg husker det knapt nok.
Slik er kjærligheten, den gjør alt annet irrelevant. Det er ikke
plass i hukommelsen for andre ting, mennesker og hendelser. Så stor er
kjærligheten, så mye krever og får den, uten at vi har noen som helst
makt over den. Den gjør oss så maktesløse at vi bare må gi oss hen til
den. Uten forbehold.
En gang sa du til meg i et brev at det aldri ville regne på meg så lenge jeg hadde deg.
Men en forblåst og kald novemberdag gikk du din vei. Og i mange år
regnet det så mye på meg at dråpene til slutt ble utellelige. Det
kjentes som om regnet aldri ville slutte. Det regnet om dagen og om
natten, fra en overskyet himmel, og fra en fullstendig skyfri himmel.
Uten at det noen gang viste seg en regnbue.
Men så, etter noen år, avtok regnet umerkelig, til det til slutt
bare kom en byge en sjelden gang. Det gjør det fortsatt når jeg tenker
på deg, men nå er det sjelden, og mer som et varmt og godt sommerregn.
Du kommer også til meg i drømmene, med ujevne og sjeldne mellomrom, og
du vil for alltid være en del av meg, og jeg av deg. Det er slik når
man har gitt sitt hjerte. Det er derfor man skal være forsiktig med å
gjøre det, for den som får det blir for alltid en del av livet.
Og jeg som er så flink til å kaste, slette, bli ferdig med, jeg må
innrømme at jeg fortsatt har alle brevene du noen gang sendte meg. Nå
ligger de på loftet, det har de gjort siden jeg kom tilbake fra Brasil.
Før det hadde jeg ikke lest dem siden 1994, eller så. Da forsto jeg at
jeg hadde et spøkelse i livet mitt. Det kunne jeg ikke fortsette med,
for du gikk ved siden av meg hele tiden, og siden ingen andre var deg,
var det heller ingen andre som slapp inn til meg. Slik kunne jeg ikke
leve. En vinterdag i 1994 pakket jeg sammen brevene, og la dem dypt
inne i en skuff. Siden har jeg ikke sett på dem.
Men noen av dem husker jeg enda. Da jeg sa at vi ikke vet hva fremtiden bringer, skrev du “Du sa ikke, du lovet – at du aldri ville gi slipp på meg!”
Men jeg gjorde det, jeg lot deg bare gå, jeg ga slipp på deg. For det
var ditt valg, og jeg ville ikke gjøre det enda vanskeligere for deg,
det valget du mente du måtte ta.
Jeg fikk rett, vi vet ikke hva fremtiden vil bringe og hvilke veier
vi går. Eller med hvem. Men noen mennsker gir aldri slipp på deg, selv
om de gjør det. I kraft av opplevelser og minner er de der alltid. Og
det er godt, fordi det betyr at du en gang opplevde noe så uendelig
stort at det er som om en naturkraft har inntatt sjelen din. For alltid.
Du flyttet inn i hjertet mitt i 1987, og der
er du fortsatt. Heldigvis er menneskers hjerter store nok til å
ha plass til det.
Vakre menneske. Jeg håper du har det så bra som det er mulig å ha
det. Og N, om du ved en inkurie av de helt sjeldne leser dette; husker
du denne? Den danset vi til den kvelden vi møttes.
So come to me when I’m asleep
We’ll cross the line
And dance upon the street
And now I know what they’re saying
When the drums begin to fade
We made our love on wasteland
And through the barricades
Iskwew © 27.juli 2007
|
