Jeg har vært sykmeldt størstedelen av mitt voksne liv. Etter hvert så kommer man da borti det som het Trygdekontoret, og som nå heter NAV-trygd. Jeg trodde først at jeg hadde vært ekstremt uheldig eller at det hadde noe med meg å gjøre når jeg ble sent hit og dit og fikk papirer i retur. Når ting ikke ble fulgt opp, når avtaler ble avlyst uten at jeg fikk beskjed, når jeg ble bedt om å søke en ting før jeg fikk avslag på det med beskjed om å søke det andre, hvorpå jeg ble bedt om å søke det første igjen, og så det andre på nytt. At det bare var jeg som konsekvent fikk avslag på første søknad, og bare jeg som alltid måtte søke minst to ganger før jeg fikk et gyldig vedtak. At det bare var min sak som ble trenert, hoppet på, sparket bort i et hjørne og glemt. Hver tredje måned.

Men etter hvert så begynner man jo å komme over andres historier. Og de var forbausende like. På fest, i familien, på ferie – av og til kom samtalen inn på Trygdekontoret, og folk kunne fortelle omtrent det samme som meg, mens de var på gråten eller sinte, frustrerte eller bare resignerte. På samme måte som meg var de uansett tygd på og spytte ut igjen, og opplevde alle at noe av det vanskeligste å takle i perioden man var syk var nettopp det å måtte forholde seg til Trygdekontoret.

For min del endte det hele med at jeg satt på et legekontor. En manns skulle avgjøre om jeg burde få uføretrygd eller ingen ting. (Jeg hadde gått for lenge på rehabiliteringspenger, og ble sett på som syk til å kunne få dette videre. I følge saksbehandleren falt jeg mellom to stoler – for syk for rehabiliteringspenger, for frisk for uføretrygd, og derfor hadde jeg ikke krav på noen penger i det hele tatt.) Vi hadde aldri møttes før, men han satte i gang med å stille voldsomt intime spørsmål på en så brautende, uhøflig og ubehagelig møte at jeg hadde mest lyst til å reise meg å gå med det samme. Etter femten – tyve minutter så han på meg og sa at alt jeg hadde gjennomgått av behandling var galt, og at jeg måtte starte på nytt igjen med en ny behandling, og derfor ikke hadde krav på penger. I tillegg kjeftet han på meg og virket sint da jeg stilte noen kritiske spørsmål, ikke minst til hvordan han kunne si slikt uten å kjenne meg, og ikke visste mer om meg enn det jeg hadde sagt der i løpet av noen få minutter. Jeg spurte ham om alle leger jeg hadde vært hos, og all behandling jeg hadde fått foreskrevet og fulgt opp til punkt og prikke de siste 10 årene var feil, og at jeg derfor ikke hadde krav på penger. “Ja”, sa han. Jeg reiste meg og gikk.

Jeg bestemte meg for at jeg aldri noensinne skulle ha mer med et trygdekontor å gjøre, og at vi bare fikk satse på å leve på en lønn heretter. Jeg var ikke sint, jeg var ganske knust og helt fra meg. Men så ble jeg sint. Jeg ble rasende. For det kunne da ikke være slik at en mann skal ha en slik makt at han kan overstyre alt andre leger har sagt. Leger jeg hadde kjent i årevis, og som hadde lagt ned timer i både å forstå hva som feiler meg og med å behandle meg. Og jeg ble rasende på den kafkaprosessen jeg hadde vært igjennom i de siste årene.

Så jeg ringte en trygdehjelper som tok saken. Hun tittet på den, og sa at dette ville hun gjøre gratis – no cure no pay, såpass opplagt var den. Om jeg vant ville hun få betaling via trygderetten. Listen med saksbehandlingsfeil var på mange A4 sider, og vi vant i trygderetten uten mer att og fram.

Siden det har jeg ikke hatt stort med trygdekontoret å gjøre, og jeg håper jeg slipper å ha det senere. Det hender jeg leser ting som blir skrevet på nett om andres prosess, men jeg klarer ikke å involvere meg i det. Det tok så mange år av livet mitt, så mye krefter, frustrasjon, sorg og hjelpeløshet at jeg fremdeles kan kjenne på suget i magen når jeg tenker på det.

Hvor mange mennesker har det slik? Mange. Jeg så en gang en undersøkelse på nett, hvor det kunne se ut som om 50% av kronsk syke hadde det på lignende måter. Men 50% var også godt fornøyd med sine saksbehandlere og sitt trygdekontor. Jeg har venner som har fått god, fin hjelp. Som har fått støtte og tilretteleggelse og som ikke minst på grunn av det har blitt raskere friske enn de ellers ville blitt. De har blitt backet opp på svært rørende måter.

Er det ikke underlig at et trygdekontor i en kommune kan fungere slik den skal, og i en annen kommune fungere så destruktivt. Hvem har ansvaret? Hvem kan gjøre noe med det? Hvorfor er det ingen som bryr seg og roper et varsku, med unntak av få enkelthistorier som finner veien til avsier?`

Jeg kjenner to stykker som jobber med trygdesaker som rettshjelpere. De er fortvilte på sine klienters vegne. De sier at de sitter med enormt mange saker som er hårreisende.

På mailinglista Eyr er det ikke få historier som kommer frem fra allmennlegene om stor frustrasjon på egne og pasienters vegne i forhold til NAV.

På ME-forum kommer det ikke sjelden inn historier som viser hvor vanskelig det kan være å være syk og ha et trygdekontor som ikke er hjelpsomme, men tvert imot svært vanskelige. I fjor sommer la jeg ut en historie om et barn med ME som endte opp i en psykiatrisk ungdomsinstitusjon og opplevde grove overgrep der. Hun som skrev det er voksen nå, og har endelig fått riktig diagnose, og har til og med fått innvilget den hjelpen hun trenger i form av personlig assistent. Men så var det NAV-trygd da. Og jeg lurer på, er det ingen som kan hjelpe henne? Hvor finnes det ansvarlige mennesker i NAV-systemet som kan ta tak i saker som dette og rydde opp.

Her er situasjonen hennes i dag:

Bakgrunn:

Syk i 11 år, mistanke om ME etter ett års sykdom – diagnosen kom ikke før i nov/des 2005, ME alvorlig grad. Utredet av alle mulige slags leger og spesialister i løpet av disse årene, inkludert Barne og Ungdomspsykiatrisk. En spesialist mente som nevnt at det kunne være ME, men det ble ikke tatt hensyn til av sykehuset.

Resten har sett at noe ikke stemmer, men har ikke funnet noe konkret med tanke på andre diagnoser. Psykiatrisk uttalte at de ikke kunne finne noen forklaring på hvorfor jeg fortsatt hadde under 50% kapasitet etter avsluttet utredning og behandling. Nyland har nevnt i epikrisen at jeg er utredet innen psykiatrien og at det ikke er tvil om at har ME og at graden er alvorlig. Funksjonsnivå på under 10% mener jeg han skrev.

Bakgrunn NAV:

Deltidsstilling frem til 2003 – utallige sykemeldingsperioder i årenes løp. Sykemeldt gjennom svangerskapet 2003-2004 og påfølgende permisjon. Et par måneder registrert som arbeidsledig, men hadde aldri klart å jobbe (hadde ikke diagnose og ville ikke at arbeidsmarkedet skulle se at jeg var sykemeldt – igjen.) Rett over på sykemelding når Aetat forsto at jeg var for syk til å jobbe. I samme periode fikk jeg diagnosen.

Søkte om uføretrygd Januar 2006 – ble bedt om å trekke den i mai pga at jeg visstnok hadde rett på sykepenger frem til desember 2006. Trygdekontoret i bydelen jeg bodde lovet meg å behandle saken raskt og innen utløp av sykepengegrensen – måtte bare søke på nytt i august.

Flyttet og måtte derfor skifte trygdekontor i løpet av sommeren. Ringte 2-3 ganger pr uke fra slutten av juli for å få hjelp til å søke på nytt, og fordi jeg lurte på om de kunne bruke de gamle papirene, eller om de trengte noen nye. Helt frem til slutten av august var det ingen som ante hvor papirene mine var, for gamle-TK mente de var oversendt, mens nye-TK mente de ikke hadde mottatt noen.

I begynnelsen av september fikk jeg vite av en på kundetelefonen at jeg hadde fått en saksbehandler på nye-TK. På nye-TK, heretter kalt NAV, er det helt umulig å få kontakt med saksbehandlere. Jeg ringte flere ganger pr uke i hele september for å få snakke med noen, kundesenteret la igjen utallige mailer, ingen respons. Etter råd fra en på kundesenteret sendte jeg inn en kort erklæring på at jeg ønsket at de skulle ta opp saken. Fortsatte å ringe, men ingen ringte opp igjen.

Ved et tilfelle nektet kundesenterdamen å sette meg over til saksbehandlertelefonen, fordi hun mente at hun kunne svare meg like bra som saksbehandleren. Vel, jeg fortalte at jeg var bekymret for om de hadde papirene de trengte i saken min, og hun sa: jooooda, vi har alt vi trenger. Nå ligger saken hos trygdelegen. Spurte om å få snakke med saksbehandler likevel, siden jeg ikke følte meg beroliget. Ånei-ånei så frekk jeg var da… at jeg kunne insinuere at det ikke var nok med henne..

I november ringte det ENDELIG en saksbehandler, og hun sa at den forrige saksbehandleren hadde sluttet (!!), og at hun ikke ante hva som skjedde med saken min, men hun skulle sjekke opp i det. Fikk vite at den hadde blitt sendt til en nabokommune for behandling, siden de hadde det så travelt, og at de dermed ikke kunne påvirke utfallet av saken lenger.

I desember fikk jeg, etter utallige forsøk, en kundebehandler til å ringe rundt for å sjekke hvor saken min i realiteten befant seg, og da var den sendt til enda et annet kontor, de som har hovedansvaret. Den kommer straks tilbake, så du får svaret i god tid innen fristen, sa hun. Fristen, 26 januar, kom og gikk. Hørte ingenting. Var for dårlig og for nedslått til å ringe de før 6 februar, men da kunne de ikke se at saken var ferdigbehandlet enda. Damen på kundetelefonen skulle purre og sende en ny mail om at saksbehandler måtte ringe meg.

Ingen tilbakemeldinger.

Så ringte jeg i dag igjen, og kundetelefondamen kom med samme beskjed som over. Da fortalte jeg henne at det ikke var noe poeng i å sende mail om at de skulle ringe, for de ringer jo aldri opp igjen. Til slutt satte hun meg over til en saksbehandler (jaså, så det VAR så lett ja…). Etter en time på telefonen, så klarte denne saksbehandleren å oppspore saken (når jeg fortalte hvor den hadde blitt sendt og videresendt), og jeg fikk beskjeden jeg har fryktet, men likevel ventet på. Kravet er ikke innvilget, men det er heller ikke avslått… Så vidt saksbehandleren kunne se, mente de at jeg ikke var godt nok utredet(!!!) og at de måtte få et skriv fra psykiater før de kunne behandle saken…

Jeg fortalte at jeg var grundigere utredet enn de aller fleste, innen både det somatiske og psykiske, og at det burde være nok at spesialisten innhentet de psykiatriske opplysningene og konkluderte med at det ikke var psykisk. Noe psykiatrisk allerede hadde konkludert med tidligere. Jeg fortalte og at jeg hadde ringt og ringt, men at ingen fulgte meg opp, og at jeg ved to anledninger hadde fått vite at det skulle være unødvendig med mer informasjon eller erklæring fra psykiater. Dumme meg som trodde på dem…
Jeg har vært syk og utredet siden jeg var 14, har en klar, fastsatt diagnose fra Nyland, og likevel har NAV nå plassert meg i kategorien “Under utredning”…Vel, jeg har to muligheter, sa hun. Enten så må jeg innhente nye opplysninger i saken og vente minst 4 nye måneder på behandlingen, eller så må jeg trekke kravet IGJEN, og søke om rehabiliteringspenger mens jeg får laget enda en ny søknad om uføreytelse. Joda, de skulle være så snill å innvilge rehabiliteringspengene allerede i neste uke, hvis jeg bare trakk kravet.. *lokke lokke*

Jeg har kastet opp i ett i hele dag, for nå jeg har nådd bunnen.

Har måttet kjempe med nebb og klør i årevis både med sykehuset som ikke stilte diagnose, for å overbevise skolen om at jeg ville klare skolegangen selv om jeg ikke kom oftere enn 1-2 dager pr uke, for å få arbeidsmarkedet til å se igjennom fingrene med mine utallige sykemeldinger, for å skvise meg plass hos Nyland (fikk bare komme til fordi jeg hadde vært utredet der i 96 med mistanke om ME), for å få på plass hjelp her hjemme, og dette siste året med NAV/TK.

For ikke å snakke om å godta at jeg er alvorlig syk og at jeg er ekskludert fra arbeidslivet, som jeg faktisk elsket å være en del av.

Nå har de endelig klart å knekke meg helt, og jeg har ingenting mer å gi.. Hva hjelper det å ha BPA (personlig assistent) så lenge jeg ikke har inntekt til å betale henne? Hva hjelper det å kutte ut alt jeg bryr meg om og liker å gjøre, for å spare krefter til kampen for rettigheter, så lenge jeg likevel ikke blir hørt? Hvorfor skal jeg i det hele tatt kjempe videre?

Jeg har en grunn, og det er den lille jenta mi som sitter hver bidige dag utenfor soverommet mitt og griner fordi hun savner mammaen sin. Det er hun som er den store taperen, når jeg bruker energien som skulle vært tildelt henne på denne tåpelige kampen som ikke fører noe sted. Det er for hennes skyld jeg ikke kan gi opp, og derfor spør jeg dere nå, hva kan jeg gjøre videre for å få i orden dette med økonomien?

Dersom jeg trekker kravet og søker “Rehabilitering under utredning”, vil jeg på noen måte tape på det i forhold til beløp, rettigheter ved ny søknad om Uføreytelser, eller andre ting? Jeg er ung enda, 24 år gammel, så jeg kommer nok uansett ikke til å bli innvilget varig uføretrygd. Så da blir det TU kontra rehabiliteringspenger. Har det noe å si i forbindelse med ung ufør feks? Tilbakebetaling osv?

NAV har også bedt meg om å stille på kontoret, for å diskutere en eventuell ny uføresøknad, og det til tross for at jeg ikke har vært utenfor en dør på uker og måneder (med unntak av den dagen jeg brakk armen). Sist gang jeg var så dårlig som jeg er nå, så besvimte jeg liggende i sengen opptil flere ganger i uken. Men jeg må visst stille opp likevel, for det var så vanskelig å ordne ting pr telefon. Vel, jeg skal saktens dra jeg, så får de heller ta konsekvensene når jeg ligger flatt på gulvet der igjen. Det skjedde nemlig den gangen jeg dro til det gamle TKet, og det var da de bestemte seg for å hjelpe meg hvis jeg søkte på uføretrygd en gang til….

Nei, jeg skal slutte å være usaklig, det hjelper jo ingen.

Er det noen som har orket å lese igjennom alt dette, og som har noen gode råd til meg?

Klemmer fra en uvanlig lite optimistisk
T.

Popularity: 53% [?]