Ikke at jeg gikk rundt å tenkte på det tidligere, men jeg tror jeg hadde en vag, romantisk forestilling om at hvis du har en slags nær døden-opplevelse vil du få en oppvekker som frigjør selvet på en positiv måte. Som gjør at du tar flysertifikat eller reiser jorda rundt og avslutter med et år i tibetansk kloster, frir til kjæresten, finner sannheten ved livet, går pilegrimsferd til Santiago del Compostela og lignende.
Du vet; – “Det som ikke dreper deg, gjør deg sterkere”.

Skuffende nok opplever jeg det ikke sånn. I stedet for å få en enorm appetitt på livet, har jeg snarere blitt litt lei av og redd for det. Vissheten om at det finnes enda en potensiell takstein som kan rase i hodet mitt rundt hvert eneste hushjørne har gjort meg mer engstelig og forknytt enn før.

Det å oppleve at sikkerhetsnettet har store hull som gjør at du ramler rett i betongen gir en oppvåkning med negativt fortegn. Helse- og tilsynsvernet fungerer dårlig, rettssikkerheten er fraværende og jeg har ikke det sosiale nettverket som en person i min situasjon ideelt sett burde ha.

Sannsynligvis var det dumt av meg å gå til sivilt søksmål da jeg ikke ble tilkjent pasientskadeerstatning. Ikke fordi jeg ikke har retten på min side, men fordi det er utrolig energitappende og nedverdigende å gjennomgå denne prosessen der ørten såkalte fagpersoner skal gå livet mitt etter sømmene og finne andre forklaringer enn operasjonen på min shabby helsetilstand.

Jeg utviklet ME etter en sykehusinfeksjon. ME er en nevrologisk lidelse med ulike årsaksfaktorer, der infeksjon er den primære. Det har vært stor kontrovers rundt spørsmålet om hvorvidt lidelsen også har psykologiske forklaringer.

I forhold til ME-diagnosen er det naturligvis et poeng at sykdommen i seg selv ikke psykologiseres. For meg personlig spiller det liten rolle. Om det er de store skadene jeg fikk eller det mentale traumet forbundet med hendelsen som har gitt meg så stor funksjonssvikt, er både irrelevant og uinteressant. Derfor blir jeg sint og opprørt når saksbehandlere og spesialister degraderer en psykiatrisk forklaring til å være mindre viktig enn en fysisk.

Det er igrunnen sjokkerende å se hvor lite innsikt noen leger har i menneskekroppens kompleksitet. Innimellom har jeg hatt lyst til å skrike at psykosomatikk hverken er det samme som hypokondri eller som psykisk sykdom. Mange sykdommer er psykosomatisk betinget. Hjerteinfarkt, magesår, noen allergiformer – ja sågar visse kreftsykdommer har psykosomatiske årsaker. Det vil ikke si det samme som at du kan skjerpe deg frisk eller at du innbiller deg at du er syk.

I saken Rockette mot Staten blir den nevrotiske forklaringsmodellen til stadighet trukket fram, også av dem som liksom skal være på mitt parti. Det oppleves både degenererende og invaderende. Jeg klarer simpelthen ikke å forstå at det skal spille noen rolle, så lenge ting har blitt som de har blitt, og jeg skjønner ikke fordommene som åpenbart finnes rundt dette med psyke og soma.

Er det slik at noen ser på psykosomatikk som noe pasienten selv kan klandres for? Det virker sånn. Shame on them!

Vi har alle en psyke, og psyken kan potensielt gjøre deg fysisk syk. Du skal ikke ha mindre krav på helsehjelp, forståelse eller sympati fordi du har sår på sjelen enn om du har brukket et bein.

Popularity: 39% [?]